.JPG)
.JPG)
Det ble sent i går kveld. Da jeg våknet i morrest smilte jeg bredt, og hadde jeg en merkelig utenomjordisk følelse. Jeg tenkte på… Star Wars. Hadde jeg drømt ?
Publisert: 12.02.2012 kl. 00:30 , Endret: 13.02.2012 kl. 21:37
Nei, det var ingen drøm. Jeg har vært på kino med gubben, hans mannlige kolleger og deres sønner.
Jeg skal innrømme at jeg mentalt har forberedt meg noen dager. Fast bestemt på stille med åpent sinn. Og med minst mulig forutinntatthet. Vår datter på 12 hadde jo takket ja til en innføring i stjernekrigen, tross alt. Jeg kunne i det minste prøve, Rødbrygga ligger jo ganske nært dersom det skulle vise seg at jeg ikke orket å sitte hele filmen ut!
Men det føltes merkelig naturlig ta imot 3D brillene som ble delt ut i døra. Jeg fulgte strømmen av menn og gutter over 10 år som stimet inn i kinosalen. Og jeg tilstår gjerne at jeg kastet et ekstra blikk på de få damene som også hadde funnet veien til kinosalen. Var de her av egen fri vilje og interesse? Fulgte de sønnene sine. Var de nyforelsket og gikk på kino bare for å holde i handa? Eller gjorde de som meg, et lite sosialantropologisk studium denne fredagskvelden.
Jeg merket glisene til min mann og hans kolleger. De så på meg, vel vitende om at jeg var der mest på kødd. Plutselig kjente jeg litt sommerfugler i magen. Kom jeg til å holde ut, eller ville science-fiction filteret komme på etter to minutter ?
På forhånd var jeg temmelig blank på hva Star Wars handlet om, til tross for at jeg også har to sønner som har sett på filmene for mange år siden. Jeg ba derfor om en kort briefing av min mann på forhånd. Ja vel ja, klonenes kamp og Jediriddere med en egen Kraft. Nettopp. Akkurat ja.
Filmen kjøres i gang, og på et merkverdig vis suges jeg inn i denne verdenen. Den første halvtimen flirer jeg riktignok på de gale stedene, der alle de andre er merkelig tause.
Jeg kan ikke for det, skapningene på lerretet er beint fram humoriske framtoninger. Særlig faller jeg for Jar-Jar Binks, denne feminine skapningen med det kroniske ganglanget som Qui-Gon og Obi-Wan får med seg på sin ferd for fred. Han er ufrivillig artig, denne karen fra planeten Naboo.
Og Qui-Gon er jo en riktig smukkas! Og så har han jo hyggelige egenskaper. At det i filmen også er en hovedperson, en klok og sjarmerende liten mekkegutt uten far, og med ei mor han må forlate fordi han er ”Den utvalgte” er jo med på å ”ta historien ned” litt. Selv om vi på dette tidspunkt svever raskt mellom planetene.
Tida flyr, og løpet nærmer seg. Jeg kjenner spenningen stiger, og med ett flyr jeg selv tilbake i tid. Til Andenes kino, som var stappfull av unger som satt fortryllet og så Flåklypa. Aldri hadde vi sett maken, og jeg husker jeg sjanglet ut av kinoen den gangen. Råimponert over bilkjøringen!
Et annet minne dukker også opp. Nemlig at jeg som 16-åring var totalt hekta på å spille ”Space Invaders”. Den gangen det kostet penger å spille det på kiosken eller gatekjøkkenet.
Jeg lar meg undre over at jeg føler meg så hjemme her i verdensrommet, jeg blir med til lands, til vanns og i lufta med.
”Ditt fokus bestemmer din virkelighet”, sier helten.
Og ja, her har jeg hatt full fokus på filmen i to og en halv time. Og jeg føler virkelig en endring i Kraften.
Fordommene mine faller som løv i en høststorm. Jeg har lovet å se alle de gamle filmene, jeg har jo tross alt sett bare to og en halv time av dette halve døgnet med stjernekrig som finnes.
PS. Mannen min har fått godkjent ønsket om Jedikappe. Selv har jeg allerede bestilt Leiaparykk og lasersverd.
