For med Lioness virker Sivert å ha funnet seg til rette i sin egne musikalske tilstand.

Hans tidligere soloutgivelser har vært bra, men med dette albumet viser han at han er blitt voksen som soloartist.

Han er ikke lenger Sivert fra Madrugada. Han er Sivert Høyem.

Referanser

En tur gjennom det musikalske landskapet i ”Lioness” er en reise i Sivert Høyems musikalske oppvekst. For her finner vi referanser både fra Roy Orbison, Bruce Springsteen, Eddie Vedder og Nick Cave. Det er sterke referanser fra amerikansk singer-songwriter-tradisjon.

Det som også imponerer stort på dette albumet er komposisjonene. Musikalsk sett er det fjellstøtt. Selv om han stort sett holder seg innenfor trygge rammer, virker det også som han denne gangen har lekt seg litt og eksperimentert.

Tekstmessig er det alltid strålende fra Sivert. Det er mørkt og dystert. Han synger om ensomhet, men det er også lys i horisonten.

Spor for spor

Førstesporet på plata er ”Sleepwalking Man”. En låt jeg og de andre i redaksjonen har sunget på et par måneder allerede. En fantastisk låt med strykere, med nerve og en nydelig tekst. Dette er kanskje det beste Høyem har laget.

”Fool to your crown” er neste låt ut. Den er spekket av Roy Orbison-referanser. Den er mye lettere til sinns enn flere av låtene vi har hørt fra Sivert både før og ellers på ”Lioness”. En låt som vokser for hver gang du hører den.

Tittelsporet ”Lioness” virket på meg i første gjennomlytting som en skuffende låt. For den starter helt enestående med kraftfulle tunge riff. Jeg venter på noe stort, som ikke kommer. Det mente jeg i alle fall til å begynne med. Etter den tiende gjennomlyttingen sitter den imidlertid som et skudd i mitt musikkhjerte. ”You are, you are my lioness, and I am trully blessed to be your willing plaything”. En verselinje som for meg virket i overkant enkel, ble etter hvert til en liten perle av en linje som brautende suggestivt planter seg i hjernebarken.

Arrangementsmessig er dette en enestående låt med driv og musikalske drypp som får meg til å smile.

Alene med gitaren

”It belongs to me” starter enkelt med Siverts evige tilstedeværende, formidlende stemme. Dette er ei låt som på mange måter minner meg om det vi hørte i hans Madrugada-dager. Det er nesten en hyllest til en svunnen tid.

Jeg håper Sivert spiller denne låta live med bare seg selv og en kassegitar på scena. En spot på seg. Det er en intim og inderlig låt – enkel i form – men kraftfull likeså.

Les også VOLs intervju med Høyem i forbindelse med plata.

Høydepunktet

Midt på skiva finner vi høydepunktet. Låta ”My thieving heart”, hvor Sivert synger i duett med Marie Munroe, eller Hilde Marie Kjersem som hun egentlig heter. Det er ikke noe mindre enn ei magisk låt. Den har et herlig musikalsk bakteppe.

Her hører jeg Twin Peaks og amerikanske influenser i drøssevis. Munroe er en sanger som virkelig kan det å formidle og har en absolutt enestående klang i stemmen. I tospann med Sivert blir det innertier. ”My thieving heart” vil nok gå sin seiersgang som singel om ikke lenge.

”V-O-I-D” er en låt med tunge basslinjer og forholdsvis enkel, men effektiv oppbygning. Riffene er fantastiske og ei låt som kan tas et skritt lengre live.

Bass

”The boss bossa nova” er en tittel som inviterer til bass. Invitasjonen responderes på med en tung basslinje som ligger og koser seg gjennom hele låta. Jeg simpelthen elsker at mørket gjennomsyrer den fra ende til annen. Den ligger lavt lenge før den bygger seg opp og til og med tar med seg et par 80-tallsinspirerte musikalske innslag.

”Oh spider” er en låt som sier ”Smashing Pumkins” til meg. Det er ei låt hvor Sivert leker seg litt vokalmessig og viser at han har et bra spenn i stemmen.

I albumets nest siste låt, ”The riviera of Hades” plukker Sivert frem fortelleregenskapene sine. Jeg gleder meg veldig til å få vinylen av dette albumet i hus og sitte og lytte og lese teksten samtidig for å komme den ordentlig inn under huden.

Nattevåk

I platas siste spor finner vi ”Silences”. Den er en hyllest til natten og til alle nattemennesker. ”Night is my favourite time of day” synger han.

Det er uten tvil min aha-opplevelse verselinje på plata. Den snakker til alle oss som våkner til liv når klokka passerer 12 på natta. Den omfavner savnet, melankolien og mørket på en vidunderlig måte som få andre klarer, i alle fall i Norge.

Stort

Sivert Høyem har med ”Lioness” levert sin beste soloplate. Det samtidig som han nå har gitt ut like mange plater som soloartist som Madrugada.

Det er fortsatt rom for forbedring, heldigvis. Men at Sivert Høyem er på en reise som ikke musikalsk sett er ferdig ennå, er det liten tvil om.

De som har hørt Madrugada og som liker Høyems musikk, vil trykke denne varmt til sitt bryst og kalle den hans beste.

De som ikke ennå har et forhold til han, vil nok sperre ørene opp når de hører ”My thieving heart”, ”The boss bossa nova” og ”Silences”.

For selv om de er Høyem, er de også noe mer. Noe nytt. En ny nyanse til hans musikalske univers.

For meg er det absolutt beste med denne plata det musikalske arrangementet og spennet.

Jeg skulle av og til ønske at Sivert dog eksperimenterte enda mer. For platen blir tidvis noe uvariert, men igjen så ”reddes” den av den rene kvaliteten i låtene, særegenheten i stemmen, formidlingen og i det musikalske.

De som skal høre Sivert live i vinter, har i alle fall noe å glede seg til. Det blir nok helt klart noen seksere på terningene da.

POENG: 8/10