Den ser litt grå og kjip ut, og den blir sjeldent valgt først. Skulle jeg satt opp et fotballag bestående av frukt og grønnsaker, hadde jeg nok putta løken i mål. Det er bare sjuk teit ikke å ha keeper. Keeper må man ha, og løk må man også ha.

I forsvar hadde nok gulrota stått stødig, du kan stole på gulrøtter. På vingene hadde jeg nok plassert chili, liten, kjapp og med et dødelig sting. På spissplass hadde nok sitronen fått jobben gjort, du trenger liksom ikke en spiss som putter mål hele tiden, men så sjukt digg det er når man har det. Sitron løfter OK retter til fantastiske retter.

I Messi-rollen får aspargesen spille fast, den gjør ting helt på egen hånd, helt utrolige ting som ingen andre får til.

Du lurer kanskje på hvor jeg skal plassere sellerien? Jo, den får den litt kjipe, tunge og kanskje ikke så glamorøse jobben med å være defensiv midtbanespiller. Sellerien skal ligge mellom forsvaret og angrepet og rydde opp, spille de andre gode, takle, spille viktige, men litt usynlige pasninger og generelt bare passe på at ting går fint.

Sellerien er veldig viktig, men tar ikke så mye plass. Jeg liker defensive midtbanespillere, jeg liker hverdagshelter. Alle helter trenger ikke være like fantastisk som Messi, de kan også være litt som en sellerirot. Roy Keane var en sellerirot, han gjorde grovjobben, han sloss på midtbanen, men noen ganger fikk han lov til å være med fremover i banen. Og da krangla han ballen inn i mål. Han skjøt ikke ballen, han kjefta den i mål. Men shit pommes frites, så digg det var når Keane scora!

Der har du sellerirota!

Den kan når den vil og når den får lov, og da er den så vanvittig god! Få ting slår selleri når den får være stjerna. Det er ikke så lenge siden jeg var og spiste på den restauranten som er rangert som nummer tre i verden. Den heter Eleven Madison Park og ligger i New York. Tre michelinstjerner, hvite duker, kleine og stive servitører, sølvbestikk og i det hele tatt hele hopprennet opptil flere ganger. Eleven Madison Park har alltid en rett med selleri på menyen. Innimellom gåselever, hummer, trøfler, asparges, og deilig kjøtt finner man bestandig en sellerirett.

Og nå mener jeg ikke en rett som inneholder selleri, men en rett hvor sellerien er stjerna, hvor den er kaptein på laget. Den bestemmer. Den dagen jeg spiste der fikk jeg selleri som var bakt i ovn med butterdeig rundt. Den er laget på samme måte som man lager biff Wellington. Biff Wellington har du kanskje hørt om før, det er nemlig en rett Gordon Ramsay har gjort til sin.

Retten har vel egenhendig skremt bort tusenvis av unge kokkespirer fra kokkeyrket fordi de har sett de ubrukelige kokkene på Hell’s Kitchen føkke til biff Wellington noe så grønnjævlig, for så å bli kjefta på av Gordon Ramsay såpass at man selv sitter foran TV-en og er livredd. Uansett og i alle fall, jeg fikk denne retten: selleri Wellington – selleri, butterdeig rundt og med en trøffelsaus. Det var sjukt godt, men samtidig tenkte jeg (jeg tror faktisk jeg sa det til hun som jeg må kjøpe meg ny snøskuffe sammen med) at jeg har et triks som gjør at selleri blir enda bedre, og det er enda enklere enn å drive og pakke den inn i butterdeig. Putt skjiten i ovn! Med skall, sånn som den er. Ferdig! Bare la den få være seg selv, la den lage seg selv og spille på det den kan best.

Bakt sellerirot med smør og persille

Oppskriften er til 2 gjester – og det er det enkleste du noensinne har laget.

Skal du spise kun dette til middag, noe du lett kan gjøre, må du nok regne to spisere per sellerirot og da tenker jeg en sånn gjennomsnittlig sellerirot.

- 2 ss smør

- En god neve persille, eller uansett urt – kanskje ikke mynte. Men bortsett fra det funker stort sett alt. Og ja, vi snakker ferske urter, ikke tørkede, det trenger du ikke. ALDRI!

- Salt, pepper

- Aluminiumsfolie

- Clingfilm (sånn plast du tuller rundt maten vet du)

- Tang eller høy (høy – sånn tørket gress, du får det i dyrebutikk)

- Kort fortalt, legg clingfilm utover benken, legg på litt høy eller tang, legg på selleriroten, pakk inn i clingfilm, pakk inn i aluminiumsfolie. Putt i ovn på 120 grader, gå og legg deg, ta den ut dagen etterpå. Lykke til!

Litt mer detaljert:

Ikke skrell sellerien. I skallet sitter det mye smak, denne smaken skal vi få inn i sellerirota, samtidig som skallet er med på å beskytte «sellerikjøttet». Hele greia med denne måten å tilberede selleri på er at det skal gå sakte, med skånsom varme over lang tid. Det får sellerien til å utvikle smak. Skikkelig mye digg smak, den blir nesten søt og syrlig.

Det som er viktig er å beholde fuktigheten. Om du bare slenger inn selleriroten i ovnen uten å pakke den inn i noe vil du sitte igjen med noe inntørket som ikke er så godt. Derfor pakker vi den først inn i clingfilm. Det er kanskje noe i deg som ikke vil tulle plast rundt noe som skal i ovnen? Jeg skjønner det, men clingfilmen tar hverken fyr eller smelter på 120 grader. Den utvikler heller ingenting giftig, den er food safe og er laget for å lage mat med.

Clingfilmen kan du bare være generøs med, mange lag. Den skal holde fuktigheten inni selleriroten. Ut på der går vi på med et lag aluminiumsfolie. Den gjør at varmen blir mer skånsom, og sellerien skal ligge såpass lenge i ovnen at den trenger litt skånsomhet – om det er noe som heter det.

Ja, det har jeg nesten glemt. Tang og høy. Jeg plukker vanlig tang i fjæra. Legger rundt sellerien før jeg pakker den inn med clingfilm. Tangen er der av en grunn: for å gi smak. Tang som blir bakt så lenge sammen med selleri vil gi en litt salt lakrissmak. Høy vil også gi en lakrissmak men i tillegg litt gressaktig smak.

Så over til bakingen. Det vil ta lang tid før det er 120 grader inni selleriroten, varmen skal trenge igjennom folie, plast, høy/tang, selleriskall og masse «kjøtt» før den er 120 grader i midten. Det er ikke noe alfa/omega uansett, grønnsaker blir «kokt» på 85 grader. Det er den magiske temperaturen på de fleste grønnsakene. Akkurat som at ytrefilet av okse er perfekt på 56 grader (ifølge meg altså, og jeg har bestandig rett). I dette tilfellet kan man kanskje heller sammenligne selleriroten med fårikålkjøtt, den skal bare koke og bli god, ikke rosa inni. Så temperatur er ikke så viktig.

Sellerien er pakka inn i alle lagene og er trygt plassert i ovnen. Nå er det bare en ting å gjøre – vent. 12 timer, den er sikkert ferdig etter 10, men du er sikker på at den er ferdig etter 12, og det skader ikke å la den ligge lengre heller. Så etter 12 timer tror du kanskje at du er klar til å spise? Du kan være det, men den blir enda bedre om du lar sellerien avkjøle seg på kjøkkenbenken. Det tar fort 5-6 timer. Det som skjer er at all dampen inne i pakken sirkulerer inni der. Den blander seg med tangen og høyet.

Når dampen blir kald blir den jo vann igjen. Dette vannet er proppfullt av høy-/tang- og sellerismak. Åpner du pakken med en gang vil du oppdage at det lukter helt sjukt godt i hele rommet. Den lukta er smak, så det er teit at det lukter godt faktisk. Avkjøler du den først lukter det ikke så godt, smaken er inni der nå. Den har trukket inn i rota og tatt med seg høy/tangsmaken. Pakk en ut av alle lagene, skjær forsiktig bort skallet. Del den opp i passende stykker. Ha den i en ildfast form, ha på smør og dekk med plast. Varm den opp i ovn på 120 grader igjen og strø over kuttet persille, kvern over litt salt og pepper.

Dette er godt altså, og perfekt for neste kjøttfrie mandag! På bildet har jeg varmet opp hele rota med skall, skåret av toppen og putta smør og persille oppi rota, nesten som man gjør med en bakt potet!