Handlingen er enkel i den to akter lange forestillingen. Hva skjer når det ryktes at gammelfrøkna, den velholdne Torborg på storgården Sele, ryktes å være alvorlig syk? Da strømmer slektningene på, de som kanskje ikke har vært så ivrige på tidligere besøk...

Torborg har ikke mann og barn, og hun er tydelig krank. Hun sliter med å komme seg opp av senga, og ser mørkt på det meste. Dermed møter altså slektninger som har problemer med å gjøre rede for seg opp på gården for å hilse på. Baktankene er tydelige.

Hvordan takler Torborg interessen? Joda, hun fatter livsgnist ved tanken på å ta sine slektninger ved nesten, og snyte dem for arven. Det gjør hun ved å gifte seg med gårdsgutten Olav. Han er imidlertid i tvil, men slår gjerne to fluer i en smekk. Han sikrer seg sin økonomiske trygghet, og hjelper gammelfrøkna, som tross alt jo har et godt hjerte.

Vi skal ikke røpe slutten, men lover happy ending. Wenche Heggelund Widala bekler rollen som Torborg, og det gjør hun riktig godt. Hushjelpen Oli bærer mye av handlingen og loser både publikum og sine venner og uvenner gjennom forestillingen.

Det er gøy å se nye fjes på teaterscenen, og selv om ringrever som instruktør og skuespiller Liv Aune og Per-Gunnar Torgersen gjør fine roller må vi nesten få lov til å skryte litt ekstra av Irene Melkersen. Hun var ubetalelig som bedrevitende og slitsom slektning. Har vi ikke alle minst en slik en i slekta?

Med på scenen var også Tina-Sofie Larssen, Ina-Iren Torgersen og Ola Øraker. I kulissene hjalp Mary-Ann Aas Bendiksen, Merethe Husby, Eirin Viken, Alf Martinsen, Synnøve Hulthin og Rayner Skare Lind. Trommedamene sørger for flott servering.