Mandag slapp EMI spesialversjonen av albumet som forklarer hvorfor et rockeband fra Stokmarknes ble en nasjonal kometsuksess.
Publisert: 04.07.2010 kl. 17:37
Les også Gir ut luksusplate
Se Emi`s bildegalleri fra Madrugadas tidlige år; KLIKK HER
I folderen som følger med dobbel-CD`n oppsummeres kimen til bandet slik:
”Reisen startet på Stokmarknes i 1993 med bassist Frode Jacobsen, trommeslager Jon Lauvland Pettersen og original gitarist Marius (Wah-Wah) Johansen som lagte et allmektig leven i et fryserom på Stokmarknes og skremte både potensielle bandmedlemmer og publikum bort. ”Vi var elendige” erkjenner Jon Lauvland Pettersen”
Men til tross for det fant altså Sivert Høyem ut at han ville være med.
”De var annerledes. En ting var at de ikke spilte coverlåter, de virket også å være inspirert av engelske band som Joy Division og The Stone Roses, og amerikanske band som Pixies. Man kunne virkelig høre at de kom fra et annet sted, det var alvorlig helt fra begynnelsen” forklarer Sivert i folderen.
Robert Burås sin inntreden i 1995 gjenfortelles slik av Frode Jacobsen.
”Jeg sto på flyplassen nordpå og denne barhodede fyren kommer og spør; husker du meg? Vel, sist jeg så ham hadde han en svær afro” har Robert i ettertid fortalt.
Gitaristen som på tragisk vis døde i 2007 ble på denne måten den siste brikken i puslespillet som skulle bli Madrugada.
Bandet, som da het Abbey`s Adoption flyttet til Oslo og livnærte seg som best de kunne på ymse jobber mens ryktet gikk foran dem. I 1998 signerte de kontrakt med plateselskapet Virgin om å gi ut en rekke på seks album.
Resten er faktisk rockehistorie. Madrugada – som fritt oversatt fra spansk betyr ”timen før soloppgang” har fått æren for å ha gjenreist troen på at ikke den norske rocken er død. Bandet har høstet ære og berømmelse i form av priser, listetopper og salgstall det ikke er mange norske band forunt å vise til.
Slutten for Madrugada ble Roberts dødsfall i 2007. Nok en gang satte en overdose narkotika strek for en rockekarriere ingen kunne spådd høydepunktet for.
Sivert Høyem og Frode Jacobsen holdt det gående en sesong til for å gi ut bandets siste album, men det ble som Sivert sa det i et intervju:
- Vi får bare erkjenne at dette var så gode vi ble, at det er her det stopper.
Nei, ingen vet hvor langt dette bandet kunne drevet det. Men det som ble levert står som en påle, i særdeleshet debualbumet ”Industrial Silence”.
Så hvis du mangler denne plata i samlingen er anledningen nå.
Har du den fra før, sier du? Gå og sett den på, og hør grunnen til at publikum heier frem ønskelåter fra 90-tallet når Sivert Høyem reiser rundt som soloartist.
