Nå jobbes det med ny plate og lanseres en ny låt på nett hver måned. I fjor feiret bandet 30 innholdsrike år med mange spillejobber. På tampen av jubileumsåret fant de ut at tiden var moden for en ny plate. Takket være dagens teknologi er det mulig å spille inn låter med bandmedlemmene boende hver sin kant av landet.

Bruker nettet

- Det hadde selvsagt vært supert om vi kunne gjøre som i ”gamle dager” da vi møttes to-fire uker for å lage et album. Men når ikke det går an, er vi veldig glade for at vi kan jobbe fram nye låter via internett, sier bassist Stig Harald Andreassen.

- Ja, nå er vi blitt så gamle at vi har lyst til å bli moderne igjen. Siden nyttår har vi derfor lagt ut en ny låt hver måned på både Spotify, Itunes og Wimp, sier Kai Kiil.

Den elleville vokalisten og gitaristen  står bak 99 prosent av bandets tekster, og også storparten av melodiene.

- Hvordan gjør dere det ?

- Jeg skriver teksten, finner fram kassegitaren min og setter på en liten opptaker. Det går rett i Macen, deretter sender jeg dem til Sverri Dahl, som kultiverer låten og arrangementet, sier Kai.

Hver måned

Deretter legger de andre musikerne på sine instrumenter – før låten sendes til Tomas Siqveland, som sitter i Halden og mastrer (finstiller) alt.

Januarlåten het Fly banana og er en reise i bandets 30-årige historie.

- En av strofene i sangen er ” Hver gang vi gir ut plate blir det også masse styr, fansen rope hipp hurra og kritikeran spyr”, flirer Kai Kiil.

Kai Kiil er en ellevill mann i midten av sekstiårene, og bandets eldste.

- Vi bruker å kalle ham bestefar, men han er den sprekeste på scenen, sier Andreassen, som med sine 49 år er bandets yngste.

Over hele landet

Bandet ble etablert på Stokmarknes i 1983, og alle medlemmene er derfra.

Nå er det bare Kai Kiil som bor der, Stig Andreassen bor på Sortland, Rudi Høines bor i Drammen. Sverri Dahl og Roy Stenersen bor i Tromsø. Men stort sett en helg i måneden møtes de på spillejobber land og strand rundt – og om sommeren er det hyppigere – de er veldig populære på festivaler.

- Olav Skjelderup, opprinnelig sortlending og nå bosatt i Trondheim. Han er tekniker og hjelper oss en del med produksjonen. I helga møttes vi i ei peisestua på Sortland for å jobbe med låtene, sier Kiil.

Alt bandet gjør, gjør de som ”flyselskap”.

- Vi ser på oss selv som et flyselskap, vi bruker det bevisst metaforisk. Når vi skal ut på spillejobber, kaller vi det destinasjoner, forklarer Andreassen.

Er et "flyselskap"

Banana Airlines fløy opp som en rakett på den norske bandhimmelen i 1983 og ble en regelrett landeplage. Hvem husker ikke ”Yes, we have no bananas” og  ”En glad calypso om våren” . Platene de gav ut på 80-tallet og 90-tallet solgte til gull.

På 90-tallet skapte ble det et visst oppstyr da de laget låter om prostitusjon i Skippagurra.

- Ja, Tana kommune reagerte på at vi laget en låt om det, men jeg måtte jo si da jeg ble intervjuet på radioen at det hadde jo skjedd, sier Kiil.

Siden har bandet fløyet rundt til utallige destinasjoner. De har blant annet spilt i Libanon. Flere 17-mai og nyttårshelger har de frest stemningen i taket ute på oljeplattform.

- Men er det interesse for bananamusikken fortsatt?

- Ja, det er umulig å mene noe annet. Alle steder vi spiller er det enormt godt oppmøte, sier Kiil entustiastisk.

I fjor spilte de i en hangar på Bardufoss for 3000 soldater. CC Cowboys spilte rett før dem.

- Jeg satt og koste meg med å høre på dem. Da vi kom på scenen tok stemningen helt av og folk sang lystig med, sier han.

Facebooksiden til Banana Airlines har 12500 fans. Den vokser stadig.

- Statistikken der viser at vi har fans i ulik alder, både unge og gamle. Hovedtyngden ligger på de som er førti pluss, sier Andreassen.

Opplever generasjonsskifte

Han har vært med i 15 år, og forteller at da den forrige bassisten sluttet ble han invitert inn. De synes det er festlig å se 18-åringer stå foran scenen og synge med på alle låtene.

- Vi har fått høre at ”mamma og pappa har oss på kassett hjemme”, flirer Andreassen.

Februarlåten het ”Lån mæ en 100- lapp”.

- Den handler om musikere og hvordan vi ser på strømregninger og husleie som uforutsette utgifter.

Marssangen ”En sang til pysjamasen min” er det Sverri Dahl som synger, det er en ballade.

- Men siden det er jeg som har hand om teksten, må jeg nok ta skylda for at det handler om en som tror han ligger og koser med et kvinnfolk, men som oppdager at det er pysjamasen han koser med, sier Kiil lystig.

"Pulitisk ukorrækt"

En annen låt ”Huske ingenting”, er typisk bananastil, om en som sjokkert våkner med et mindre pent kvinnfolk på morran og husker ikke hva som har skjedd. Når han ser brudebilde nede i gangen, oppdager han at dama i senga er kjerringa.

Kai Kiil er en ellevill kar og et oppkomme av ideer, og har veldig lett for å komme på nye tekster. Humoren går som en rød tråd gjennom alle låtene. Bandet er et gladband, de har det artig når de er ute på jobber.

Første helga i mai spiller Banana Airlines på Sørreisa og på Senja.

- Jeg personlig synes nå det er nesten på grensa å kalle oss levende musikk siden vi er så påss gamle. Men vi kommer til å holde på ei stund til, storflirer Kiil.