Kulturfabrikken som åpnes i helga har ikke fått navnet tilfeldig. Den står på tomta etter Vesteraalens hermetikkfabrikk, som blei bygd i 1912. Dette er fortellinga om to menns møte og spasertur dette året. Den er lagt i munnen på Georg A. Ellingsen, mannen som nå har fått sin plass på sokkel foran Kulturfabrikken. Den andre mannen er en ikke ukjent norsk forfatter. Slett ikke alt i denne beretning er sant, selv om mange detaljer stemmer med virkeligheten. På den andre siden er det nå ikke så usannsynlig heller?

Året er 1912, og Hovedgårdseier Ellingsen forteller: Mitt navn er Georg A. Ellingsen. Jeg er eieren av Hovedgården her på stedet Sortland. Gården har vært i min slekts eie siden 1783, og jeg er alltid opptatt av å etablere nye virksomheter her på stedet.

I aften har jeg vært ute og spaseret i omegnen, sammen med ingen ringere enn dikteren Hamsun! Han har i den siste tid bodd på min søsters pensjonat for å skrive en ny roman. Det var dikteren selv som sendte meg en lapp med påskrift om at han ville møtes for en aftentur.

Under marsjen gikk vår samtale lett fra det ene til andre, men da vi var kommet forbi min landhandel nede ved sundet, kunne jeg ikke unngå fortelle om mine planer for området: Jeg ønsker  å etablere en hermetikkfabrikk for nedleggelse av  fiskeprodukter her Betingelsene skulle være de beste nå: Vi har nettopp fått i gang vårt eget kraftverk, noe som vil revolusjonere næringslivet på stdet!

Og like ved  har vårt lokale meieri vært i drift siden århundreskiftet. Og melk av høy kvalitet er svært viktig i fiskebolleproduksjonen!Jeg hadde nok en liten baktanke med å fortelle dette, da jeg underhånden fikk vite at Hamsun hadde vært misfornøyd med den hermetiske mat han hadde fått servert på vårt pensjonat. Og ganske riktig: Han stoppet opp og fnyste foraktelig over «all denne nymotens hermetikk!».

Men jeg fikk forsikret ham om hvilken sterk forbedring av kvaliteten vi planlegger.

Ikke minst har vi her i egnen muligheter for å skaffe det aller beste råstoff til produksjonen. Vår beliggenhet nær fiskefeltene er her avgjørende. Noe Bjelland i Stavanger ikke har forstått betydningen av, siden han valgte å legge sin nordlandske produksjon til Harstad!

«Aksjonærene er lokale», fortsatte jeg. «Samt grossererne Duborgh og Wettre fra Christiania......., ja også kommunen her har tegnet seg for 2000 kr.....Fabrikken skal ligge her vi står nå, på denne tomten!». Jeg fortalte ham videre om hvordan man i våre naboherreder misliker at vi kommer dem i forkjøpet.

Det samme gjør selvsagt Frederiksen på Melbu, selv om han later som ingenting. «Forresten har vi her i Sortland  allerede anlagt en moderne sildolje- og kraftfoderfabrikk inne i Sigerfjord.» la jeg til i min opprømte stemning.

Men den godeste Hamsun er en underlig fyr. Han lyttet fraværende og kom med sin kommentar: «Javisst javisst! ........man blir nu moderne her,  på sitt lille vis! Apropos moderne, kan De forresten skaffe meg en fyrstelig, men moderne trille til min lille prins?»

Jeg skyndte meg å gratulere ham, Jeg hadde rent glemt at den modne manns kone nettopp hadde født ham en sønn, nede på Hamarøy! Jeg lovet ham å undersøke saken. Som stedets kjøpmann har jeg jo mine forbindelser. Vii skiltes derefter i et noenlunde godt lune.