En viktig erkjennelse for meg er at fiskeri- og havbruksnæringa skal være det viktigste fundamentet for å sikre arbeid og velferd for innbyggerne langs kysten i Nordland.
Sjømatsektoren skaper arbeidsplasser og bidrar til verdiskaping i alle ledd fordi selskapene har fått rett til å utnytte fellesskapets ressurser. Hvis det er slik at trålerne ikke kan utføre samfunnsoppdraget de er tildelt, må kvoten flyttes over til andre fartøytyper som er interressert til å gjøre jobben.
Aspaker med sjømatmeldingen: Frykter for landanlegget
Jeg registrerer også at statsråden mener aktivitets- og industriplikten som trålselskapene er underlagt, ikke fungerer og bør avvikles.
Det kan godt være, men vil minne om at de som i dag er rettighetshavere, har fått kjøpe disse rettighetene med store rabatter, nettopp fordi det fulgte med industrielle og samfunnsmessige forpliktelser.
Jeg håper ikke regjeringa glemmer historien bak trålernes forpliktelser
Leveringsplikten betyr at de store torsketrålerne har vært forpliktet til å levere fangsten i utpekte lokalsamfunn nordpå. Denne plikten har vært under sterkt press fra trålredernes side, og har etter hvert blitt betydelig myket opp.
I Sjømatindustrimeldinga foreslår regjeringa å gå flere skritt i retning av det de store rederne ønsker seg: Heretter skal de bare ha plikt til å levere i et bestemt fylke, ikke til bestemte fiskevær. Dessuten skal mottakene ikke ha plikt til å bearbeide fisken som blir levert.
Dette betyr at det blir enda lettere å stikke av med verdiene i fiskeriene som kystfolket har hevd på.
Jeg vil minne trålrederiene på at de fikk et unntak fra loven som sa at kvotene skulle tilhøre aktive fiskere. Til gjengjeld skulle de levere fisken i kystsamfunn som hadde historiske rettigheter.
Hvis trålerne skal slippe leveringsplikten, må også fisken falle tilbake til kystsamfunnene. La kystflåten ta råstoffet på land, så det kan bearbeides her. Det er det ferske råstoffet det er lønnsomhet i. Skal selskapene nå løses fra kontraktene sine, må de steder som først fikk tildelt rettigheter sikres gjennom en form for tilbakekjøp.
Samtidig finnes det foredlingsbedrifter rundt om på kysten som trenger råstoff, men som kanskje ikke er konkurransedyktig, slik reguleringene er lagt opp.
Landanleggene må konkurrere med andre anlegg om kjøp av kystfanget, lokalt råstoff. Når landanleggene overlever, skyldes det de ansattes dyktighet og, etter mitt syn, i mindre grad egne tråleres bidrag til å skaffe råstoff.
En annen side av sjømatindustrien som har opptatt meg mye er at næringen må utvikle lønnsomme verdikjeder for alt råstoff, ikke bare fileten eller fisken.
Jeg tenker spesielt på biråstoffene som er betydelig i volum. Vi har ingen stor ingrediensindustri i Norge som er basert på å foredle marint råstoff.
Vi har trandamperier og noen bedrifter som driver med raffinering av fiskeolje bla på Møre. Foredling av maritint råstoff må løftes enda mer frem som et tiltak for å ha flere bein å stå på for å styrke driftsresultatet i bedriften.
Råstoff som ikke har noen særskilt verdi går som regel til dyrefor og fiskefor. Vi vet at mye av de marine råstoff komponentene har verdi innen helsekost, farmasi og kosmetikk.
Regjeringen vil også fjerne aktivitetsplikten og bearbeidingsplikten, og fjerne forbudet mot om bord-produksjon for trålere som ikke har leveringsplikt.
Statsråden mener vi har mer enn nok fisk i havet. Og statråden ønsker å ha en næring som tjener penger.
Det gjør også undertegnde, men jeg ønsker også at fiskeri- og havbruksnæringa skal være det viktigste fundamentet for å sikre arbeid og velferd for innbyggerne langs kysten i Nordland.
Det er ikke undertegnede så sikker på med de føringer som statsråden signaliserer.
Til slutt et råd til lokale fiskere/bedrifseiere.
Ta godt vare på de fortrinn dere har.
Samarbeid der dere blir for små alene og bygg langsiktige strukturer som styrker konkurransekraften på lang sikt
Arve Knutsen, fylkesvaraordfører/gruppeleder KrF