Kjære Elev.
Sånn ble det i dag, når du ikke fikk støtten din i norsktimen, den hjelpen du skulle hatt måtte brukes en annen plass.
Dine behov må vike for den klassen som stod uten lærer. Jeg vet at det ble vanskelig, du trenger den støtten som du har krav på. Men jeg måtte hjelpe noen andre.
Når du er en og de er 20, så er det ditt behov som må vike. Men jeg gjør så godt jeg kan, for å hjelpe alle sammen selv om den andre voksne ikke er der. Så da ble det sånn i dag.
Kanskje i morgen. De timene du fikk med støtte må nå deles på flere. Du skjønner, vi visste ikke at Per også trengte hjelp med norsken, så han fikk ingen timer. Men de samme som fant ut at du trenger hjelp i norsken, har snakket med Per.
De sier at han trenger de timene han også, selv om vi ikke har flere timer å bruke. Så du må dele litt, i alle fall frem til jul.
Sånn ble det i dag, når det ble vanskelig for deg i friminuttet. Du satt i gangen og var lei deg, for jeg er alene lærer med klassen og kan ikke annet enn å kikke ut og se at du fortsatt er der. Timen skal jo starte enten du er lei deg eller ikke.
Jeg klarer ikke å undervise og trøste samtidig, selv om jeg vil. Vi skulle jo være flere voksne, men i dag var jeg alene. Så da ble det sånn i dag.
Sånn ble det i dag for deg, du som nettopp er kommet, som har flyktet fra krig. Nå sitter du i klasserommet mitt og skjønner lite av det som blir sagt. Men du skal være her. I alle fall på onsdager. Jeg ser at det er vanskelig for deg, for vi snakker ett fremmed språk.
Du sitter her alene uten en trygg mor eller far som skjønner hva du trenger. For de må gå på skole de også. Så da ble det sånn i dag.
Så da ble det slik i dag, da du trengte hjelp i timen, trøst etter friminuttet eller noen å snakke med. Tiden var ikke der. For noen av de voksne var borte.
Du skjønner, skolen har lite penger, og vi må spare på det lille vi har.
Jeg kan ikke hjelpe deg når du trenger det, jeg har ikke hender nok. Så da ble det sånn i år, når pengene vi fikk, måtte leveres tilbake.
Vi skulle gjort noe fint, noe spennende, så ikke alle timene ble så vanskelig for deg, det er jo snart jul. Men pengene til klosser, kulerammer og andre ting som gjør læringen spennende, måtte vi levere tilbake. Pengene til hjelp i timen og til læring gjennom lek er borte. Men etter jul får vi mange nye penger, kanskje.
Jeg skulle ønske at de som bestemmer over pengene kunne sett hvordan det er for deg, når hjelpen er borte og timen blir vanskelig. At de kunne skjønne at for deg og meg er det nødvendig å få inn flere hender. At pengene vi får blir om til mennesker, trygghet og mestring. Da tror jeg ikke de ville bedt oss om å levere dem tilbake.
Du skjønner, nå er det nye penger som skal deles ut. Kanskje de ser det, de som bestemmer. Kanskje de skjønner at disse pengene betyr mye for det du og jeg får til sammen.
Pengene som vi får etter jul kan bety at både du og Per får hjelp i norsken likevel. At noen kan trøste når du er lei deg, selv om timen skal starte. At det kommer inn en annen lærer om jeg er borte en time en dag.
Sånn ble det i dag, og de fleste dagene før jul. Men etter jul blir det annerledes. Kanskje…
Håper vi.
Runar Gjertsen, Utdanningsforbundet Sortland