Jeg vil dedikere denne teksten til deg som av en eller annen grunn har det vondt, akkurat nå.

Jeg fikk noe å tenke over i går.Jeg logget meg inn på Facebook. Det var dagen etter terrorangrepene i Paris. Jeg fikk opp et tilbud om å midlertidig bytte ut det daværende profilbildet mitt, med et som symboliserte solidaritet for Paris.

Etter en kjapp runde på Google for å dobbeltsjekke at dette ikke var spam, byttet jeg profilbilde. For å vise eventuelle pårørende i Facebook-feeden min at jeg bryr meg. For det gjør jeg virkelig.

Min samboer påpekte at det har kommet mye godt og nyttig ut av sosiale medier de siste årene, i forbindelse med terror og naturkatastrofer.

Og det er sant, Internett er ikke bare fylt av hat og nettroll. Også mye kjærlighet og trygghet. Ganske kjapt etter angrepet i Paris aktiverte Facebook den funksjonen som gjør at du enkelt kan varsle dine nærmeste om at du er i god behold. Og de ordnet det også slik at du tydelig kan vise folk at du bryr deg.

Denne trenden spredte seg svært raskt, og innen dagen var omme var det kun et fåtall på vennelista mi som ikke hadde engasjert seg i saken, og vist sin støtte og empati.

Ikke lenge etter jeg hadde byttet profilbilde og følte at jeg hadde gjort noe riktig den dagen, kom jeg over en artikkel publisert i .Mic, en større amerikansk nettavis, som er rettet mot dagens unge.

Jeg leste artikkelen med vide øyne og halvåpen munn, og jeg ble sittende igjen med en rynke i pannen. Jeg måtte igjen finne fram Google, for å sjekke at innholdet i denne artikkelen faktisk stemte overens med andre kilder. Det gjorde den. Da ble jeg lei meg.

Ifølge denne artikkelen ble nesten 100 personer drept under et stort terrorangrep i Ankara i Tyrkia i forrige måned. I juli ble over 117 personer drept under et militært sammenstøt i Sinai i Egypt.

Dagen før Paris-hendelsen skjedde et liknende terrorangrep i byen Beirut i Libanon, der 43 døde og 239 ble såret. Flere uavhengige kilder skriver på sosiale medier om en ung tobarnsfar (en tilfeldig forbipasserende) som ofret livet sitt i et forsøk på å stoppe en av selvmordsbomberne, som var på vei mot et område fylt med hundrevis av uskyldige mennesker.

Da han oppdaget vedkommende, løp han etter og fikk lagt terroristen i bakken. Terroristen rakk likevel å detonere bomben. Både tobarnsfaren og hans datter omkom i eksplosjonen. Terroristen nådde aldri frem til de hundrevis av uskyldige han var på vei mot. De overlevde.

Mannen etterlot seg angivelig en ung sønn, som nå får oppleve at hele verden snakker om og viser sin støtte og omsorg for de berørte i Paris. Ikke han.

Større internasjonale sosiale medier, som Facebook, har ikke oppfordret til noen kampanje for å støtte ham, hans familie eller hans nasjon. De ble ikke nevnt, de ble glemt.

Eller ble de kanskje oversett i medias kamp om å generere flest mulig klikk på egne nettsteder? Oversett, når disse internasjonale mediene skulle velge ut hva, og hvem, som ville engasjere mest?

Alle disse andre nyhetssakene om terror har gått meg hus forbi i det siste. De har nesten ikke blitt omtalt i media, eller i sosiale settinger. Men natt til lørdag, da jeg var ute på byen, var der et tema som hang og dirret i luften, med en aura av sjokk, sorg og smerte: Terrorangrep i Paris.

Vi tenkte tilbake på 22. juli. Vi tenkte på våre medmennesker. Vi brydde oss tidvis mer om å lese nyhetsoppdateringer i felleskap, enn om konsert, øl og moro.

Jeg gikk hjem og la meg med en glede over en hyggelig dag med kjente og kjære, og en sorg for dem som befant seg midt oppi en terrorsituasjon, i en by jeg selv har et forhold til.

I dag er hele Internett oversvømt av empati og nesten bunnløs internasjonal sorg for de berørte i Paris. Det har vært tilnærmet umulig å ikke få dette med seg, eller å ikke føle på sorgen og empatien selv. Vi bryr oss jo!

Men hvor ble det av det brennende engasjementet for de menneskene som ble drept eller traumatisert utenfor Vesten? Jeg skjønner godt at vi ikke kan sitte i kollektiv landesorg hver gang det skjer et terrorangrep, eller et overgrep mot noen av våre medmennesker.

Det skjer hver eneste dag, alltid. Vi hadde bukket under av smerte. Men jeg får litt vondt i meg når jeg innser hvilket budskap vi her i Vesten (ofte helt ubevisst) antagelig sender til de uskyldige menneskene som lever i dette hver dag, eller andre dager enn i dag.

De som ikke får sitt eget støttesymbol på Facebook, eller blir trukket frem som noen resten av verden tenker på og har empati for.

Jeg tenker litt på et kjent uttrykk, og den følelsen man kan sitte med selv i enkelte situasjoner: Den som tier, samtykker.

Jeg håper virkelig ikke at det nå sitter mennesker i Libanon, og andre nylig terrorrammede land, og føler at folk i Vesten ikke bryr seg om overgrep begått mot noen som er bosatt en annen plass enn her.

At det er helt greit for oss, hvis de blir drept/traumatisert, så lenge de ikke sørger for at noen av «verdi», noen vi kan ha nytte av/kjennskap til, blir det. Det avler ikke bare til mer sorg, smerte, og en følelse av ensomhet og verdiløshet, det kan også avle til sinne, hat, og mer terror og krig.

Terror er jo hat. Hat mot dem som får deg til å føle deg verdiløs eller oversett, eller mot dem du selv mener står ansvarlig for at du i, dine øyne, har blitt behandlet feil eller urettmessig.

Dessverre mistenker jeg at mange føler det nettopp slik: At de ikke er verdt noe i våre øyne. Det er vondt. Jeg har fortsatt all empati for ofrene i Paris, og jeg synes det er flott at så mange mennesker viser sin støtte til terrorofrene. Dette er en bra ting.

Men i dag ønsker jeg å sende gode tanker, støtte, empati og klemmer til alle som trenger det, uansett årsak, ikke bare til dem offentligheten er opptatt av akkurat nå.

Jeg bryr meg om dem som har det tungt, og det er det også svært mange andre enn meg som gjør. Vi er bare ikke alltid like flinke til å vise det for hverandre i hverdagen.

Til deg som har det vondt akkurat nå, uansett årsak:

Stillhet er ikke et samtykke. Stillhet er ofte et tegn på uvitenhet, redsel eller usikkerhet. De aller fleste mennesker ville følt en genuin empati for deg, hvis de oppdaget, og innså, hvordan du egentlig har det inni deg.

Du har en verdi, livet ditt har en verdi, stemmen din har en verdi, handlingene dine har en verdi, og dine tanker og følelser har en verdi, selv om ingen har nevnt deg, eller kanskje ikke engang har forstått smerten din. Du er også en som er verdt å bry seg om. Du er også en som andre ville brydd seg om.

Jeg sender en stor klem til deg.

Elise Kristensen, Sortland