Fiskeriminister Elisabeth Aspaker har gjentatte ganger, spesialt i debatten om lukking av fiskeoppdrettsanlegg, fremholdt at politikerne ikke kan bestemme hvilken teknologi industrien velger. Det kan være et fornuftig utgangspunkt så lenge ikke teknologivalgene har samfunnsmessige skadevirkninger. For å være konkurransedyktig i markedene, må bedriftene ha fleksibilitet til å kombinere innsatsfaktorene på en konkurransedyktig måte. Det er kun når innføring av ny teknologi er helt nødvendig for å løse samfunnsproblemer at politikerne bør blande seg inn, som for eksempel den politiske satsingen elektriske biler, lukkede oppdrettsanlegg eller fiske med selektive og kvalitetsfremmende redskaper.

Stortingsmeldingen om Sjømatindustrien, side 53-54 (10: 2015-2016) står imidlertid i kontrast til dette. Her fremhever departementet at foredling av leverings- og bearbeidingspliktig fisk kan begrense sjømatindustriens fleksibilitet og lønnsomhet mens det kan være mer lønnsomt å omsette torsk uforedlet.

Hvorfor skal bedriftene foredle ulønnsomme produkter?  Formålet med industriell foredling i vår type økonomi er verdiskaping og ikke noe annet. Selve foredlingsprosessen kan ha mange former, fra produksjon av helt nye produkter til ising, sortering, pakking, frysing, lagring, tining og markedsføring av etablerte produkter (som hel torsk) i hele verdikjeden fra fangst til forbrukerne. Hva er det som hindrer industrien til å drive slik verdiskapende foredling av leveringspliktig råstoff?

I meldingen står det:

«De produksjonsformene som aksepteres som oppfyllelse av bearbeidingsplikten er: «Filetering, videreforedling av frosne varer (panering/fritering), røyking, tørrfisktilvirkning, saltfisketilvirkning, klippfisktilvirkning, men ren ferskfiskpakking faller utenfor».

Altså: Departementet har bestemt at ferskfiskpakking i form av sortering, ising, pakking og videresalg av hel fersk fisk som har gitt suksess for 80% av norsk lakseeksport, ikke kan produseres av bearbeidingspliktig råstoff!

Dette betyr med andre ord: Det er departementets bestemmelser av hvilke produkter som tilfredsstiller deres krav om bearbeidingsplikt som eventuelt skaper ulønnsomhet i industrien og ikke bearbeidingsplikten i seg selv!

Enda mer fantastisk blir jo dette når selve begrunnelsen for å flytte leveringsplikten fra steder til fylker. Bedriftene kan selvfølgelig ikke tvinges til å produsere ulønnsomt. Dette fører til at de leveringspliktige trålerne fryser fisken om bord for salg utenom de foredlingsbedrifter som skulle være tilgodesette med leveringspliktig fisk.

Hvem har funnet på at pakking av fersk fisk ikke er verdiskapende bearbeiding?  Det står i hvert fall ikke i noen fiskerilover. I og med at denne tolkningen har vært praktisert i mange år før Aspaker ble minister, må vel spørsmålet rettes til departementets byråkrater.

Man får en ubehagelig følelse av at disse bestemmelsene har en politisk begrunnelse i å favorisere de leveringspliktige trålernes ønsker foran industriens stikk i strid med fiskeriministerens påståtte ønske om fleksibilitet. Reguleringenes bruk av ordet bearbeidingsplikt av leveringspliktig råstoff bør snarest erstattes med verdiskapingsplikt i tilgodesette distrikter og bedrifter.

Av Torbjørn Trondsen Professor Norges fiskerihøgskole