Et selskap som i 2013 hadde 11 trålere, 11 % av totalkvoten, 30 % av trålerkvoten.

Av en totalkvote, som i 2013 var på 1000,000 tonn torsk. Derav Norsk kvote 461,740 tonn torsk, så var Aker seafoods andel 48,145 tonn torsk. Så kommer øvrige fiskeslag i tillegg.

Forholdet justeres ut i fra årlige kvotejusteringer men prosentvis det samme.

Vi kan sammenligne det med et Lofotkvantum, vårtorskefiske for den del.

Bindingene mellom sjø og land hos Aker ble opphevet samme år av Arbeiderpartiet.

I AP har man ikke lært seg at ”en kapitalist, en investor endrer ikke karakter fordi om drakten er rød og arbeiderbakgrunn følger med”.

Konsernet er i en særstilling med så mye ”eget”råstoff til disposisjon, allikevel har de for lite.

Det spriker i forholdet mellom dokumentenes tale, eiers ønske om å være herre i eget hus, samfunnet og folkets forventninger.

Begrepet ”Endelig kom trålerne heim” har de tatt til seg på Melbu i Vesterålen også.

Herfra blir man informert gjennom utallige avisartikler om manglende trålerleveranser,

Leveringsforpliktelser, aktivitetsplikt som ikke opprettholdes.

Politikerne står nærmest i kø for å besøke denne, etter det man forstår, viktige industribedriften.

HVILKEN EKSKLUSIV RETT PÅ RÅSTOFF HAR EGENTLIG ANLEGGET PÅ MELBU

I den grad der er noen rett til råstoff så er det på sin plass å minne om at 1,0 trålerkonsesjon (0,9) er konsesjon gitt på betingelser fra fiskeridep,/dir, med følgende ordlyd ”All fisk skal leveres og videreforedles ved et anlegg i Bø Kommune”.

Korthistorien er at BØFISK AS i 1991 fikk ervervstillatelse på Trålerne Bøtrål III og Bøtrål IV.

Pantegjeld på Bøtrål IV til Statens Fiskarbank var på samme tidspunkt 13 mill,-

Havfiske as(Melbu fiskeindustri as) fikk 16/12/94 ervervstillatelse for å kjøpe Bøtrål IV fra Bøfisk as(meget billig) med ordlyd i konsesjonen som foran nevnt. MFI hadde i forkant overtatt Hovden fiskeindustri as fra Jarle Evensen Hovden, Evensen var for øvrig med å berget MFI først på 80 tallet.

En noe uheldig sammenblanding av politikk, styresammensetning, kompetanse og behov i BK, gjorde at salget av Bøtrål IV ble gjennomført.

Havfiske as(nu Aker) benyttet seg senere av enhetskvoteordninga, slo sammen kvoter, tok ut tråler. Ett krav var 10% avkortning. Avkortninga på kvote ble tatt fra Bøtrål IV (Vesttind), Egne kvoter beholdt man inntakt. Kvoter tilhørende i BK redusertes dermed, uten at det var forelagt BK for godkjenning.

OM DET Å SKYTE SEG SELV I FOTEN:

Fra 1995, med økt intensitet først på 2000 tallet, kan man lese uttallige avisartikler, brev og korrespondanse frem og tilbake hvor Havfiske as / Melbu fiskeindustri as beskyldes fra BØSAMFUNNET(med rette) for akkurat det samme som Melbusamfunnet, godt hjulpet av media, nu kjeppjager Akersystemet for.

En rekke brev fra BK v/ ordfører, til så vel Fdep, som Fdir, dokumenterer det. Det slås fast fra DEP/DIR etter en grundig undersøkelse at Konsesjonsvilkårene UTEN TVIL er brutt. Havfiskesjefen på Melbu bedyrer sin uskyld, ”Vi har vårt på det tørre”. For øvrig i ettertid en av de sterkeste kritikerne til Aker. Ekspedisjonssjef i Fdep, Williams sier April 2000 ”Nu er det nok, forpliktelsene skal overholdes” Førstekonsulent i Fdep, BSS slår fast mai 2000 ”fangstene skal ikke til Melbu. De skal til Bø Kommune”.

En rekke eksempler kunne vært nevnt på MFI/Havfisk as, senere Aker sin kreativitet for å unngå å etterleve vilkårene Staten satte som betingelse i samfunnskontrakten med MFI/Aker, på vegne av Bøsamfunnet, det tar for langt i denne omgang.

SJØMATMELDINGA:

Når man erfarer uttalelser fra så vel bedriften på Melbu/Aker, lokalpolitikere i Hadsel, rikspolitikere, senest nu under prosessen med Sjømatmeldinga, så later det til at man har glemt, man hensyntar ikke at noe av råstoffgrunnlaget en påberoper seg til Melbu/Hadsel, ”tilhører Bø Kommune”. BK skal attpåtil ha kompensert for at daværende eier(Havfiske as), godkjent av myndighetene, tillot å redusere ”BK sin” trålkonsesjon/andel med 10% som om det ikke betydde noe, BK ble ikke engang forelagt saken fra myndighetene.

Når Ordfører i Hadsel, Siv Assvik, i følge vol.no 01-02-16 reiser til Stortinget for å forsvare leveringsplikten i Sjømatmeldinga, får støtte fra Venstretopp, AP også vil jeg tro, forventer man fra BØ at det poengteres at en av leveringsforpliktelsene, råstoffet, er konsesjonsbelagt til BK, ikke til Hadsel/Melbu.

For så vel Hadsel/Melbu som andre lokalsamfunn med industri/leveringsforpliktelser så er hovedproblemet at rikspolitikeren, godt hjulpet av tafatte lokalpolitikere, som ikke har sett lenger enn til sin egen nese, har latt dette gå for langt. Båtsfjord er jo et godt eksempel, en reiser heller til Ålesund på skipsdåp enn til Mehamn, man evner ikke å helheten. Rederne av Trålere som har fått tildelt sine kvoter i en klar og entydig avtale med Staten har valgt å provosere denne forpliktelsen, tvinge frem en eller anna form for løsrivelse. En har investert i flåten etter markedet, Kina spesielt. Behovene til landindustrien har vært lagt bort eller prøvd opprettholdt med å legge seg i konkurranse med bedrifter uten trålerråstoff, om hvitfisken fra kystflåten. På den måten har man forsøkt å tilfredstille aktivitets og industriplikt.

Teknologi som var ny i 1970 på industrisiden, filet spesielt, blir nu først prøvd erstattet av ny teknologi. Det har ikke vært interessant nok tidligere.

Det er merkelig å registrere at Aker fortsatt provoserer frem endringer i de avtaler de har inngått med Staten. Enda merkeligere er det at et konsern(delt vel å merke) med et så betydelig kvantum klarer å lage det til et lønnsomhetsproblem, ikke bare for seg selv men for hele næringa.

”Spørsmålet er hvor mye fisk industri/leveringspliktige trålerekonsesjoner skal gi fra seg til de samfunn de har inngått avtale med Staten om plikter til, om plikten skal oppheves. Ikke hva som skal betales for at plikten kan oppheves”.

Det er en politisk ansvarsfraskrivelse, et blindspor å prate om at leveringsplikter skal flyttes fra Kommuner til regioner. Det må komme ei endelig avklaring, det i form av kompensasjon bestående av fisk.

REGNINGA SKAL BETALES, SKJEVHETER MÅ RETTES OPP

At trålerne, konsesjonene med, er borte fra Bøsamfunnet, er en sak men Aker er her fortsatt. Motivatoren gjenspeiles gjennom aktiviteten. Man tar først ut, fjerner fra BK det som skulle gi verdiskapning, arbeidsplasser, fisken men er allikevel tilstede. Aker for å ta ut enda mer råstoff og verdiskapning gjennom eget ferskfiskmottak i BK, samfunnskontrakten på Melbu, i Hadsel må innfris. Nergård først med etablering av sildanlegg, dernest levendelagring, siste er melfabrikk, la oss håpe det blir noe av det, Nergård viser i alle fall vilje til å tenke nytt, innovativt, hvor enn utfordrende det er.

Bøsamfunnet kan nok se langt etter slagordet ”endelig kom trålerne heim”.

Vi kan derimot kreve kompensasjon, ikke i form av penger men i form av fisk. Ikke gjennom å bli tilbudt fisk fra et kontor i Ålesund, Tromsø for den del men gjennom å få styre råstoffet, fiske og levering fra lokal bryggekant, slik det var ment.

Det er den evigvarende fisken som skaper aktiviteten, ikke kompensasjonspenger, de er borte fra Kommunekassen før de kommer på konto.

Skal vi bygge opp fiskerirelatert virksomhet pånytt i Bø Kommune, det er der vi er, må vi ta styringa sjøl, kreve vår rett til råstoffet.

Får vi fisken tilbake til BK bygger vi båten, skaper aktivitet, lokal verdiskapning som opprinnelig tenkt. Får vi penna fra Staten skriver vi under.

Bø Kommune ”har 2,35 trålerkonsesjoner” For at disse skal løsrives, stilles fritt må kravet fra Bø Kommune være få kompensasjon i form av råstoff som disponeres og styres lokalt. Bø Kommune har allerede et rettmessig krav på 10% av en trålerkonsesjon, det som ble inndratt til fellesskapet når man reduserte trålkvota til Bøtrål IV ( Vesttind).

Ett annet alternativ er at det stables på beina ett grunnlag for ny tråleraktivitet i Kommunen, regionen i en eller annen samarbeidsform.

Melbu og Aker, først og fremst, er sikkert enige i at en avklaring er på sin plass. BK kan vanskelig ha en posisjon som ei evigvarende melkeku for aktivitet i Hadsel.

Men for all del, vi er ingen politikere, bare lokale idealister som registrerer at råstoffet, verdiene, arbeidsplassene og miljøene ofres på grunn av politisk fattigdom, mangel på besluttsomhet. Man evner ikke å se rundt neste sving, det langsiktige.

Man skjønner ikke at det er kun ett ord som skaper aktivitet, vekst og verdiskapning i et kystsamfunn, FISKEN, I Bø Kommune kan vi den historien på godt og vondt.

Vi skal løfte oss men da må Staten bidra, følge opp sitt ansvar. Vi er klar.

Jon Edvard Johnsen