I 1995 leverte Rådet for psykisk helse en rapport med navnet Velferdsstatens forsømte gruppe. I forordet til rapporten skrev daværende leder, Einar Kringlen, professor i psykiatri og internasjonalt anerkjent forsker:

«Nå er ca. 40% av sengene lagt ned, pasienter er skrevet ut og poliklinikker bygget opp. Men en har ikke klart å bygge ut tilstrekkelige alternative tiltak lokalt for de pasientene som blir henvist til kommunene etter poliklinisk behandling eller sykehusopphold».

Hva har så skjedd på de 20 årene siden dette ble skrevet?

I en opptrappingsperiode mellom 1999 og 2008 ble det utført en betydelig lokal styrking i form av boligbygging for psykisk syke, oppretting av dagtilbud/aktivitetstilbud og en viss forbedring av behandlings- og omsorgstilbud i kommunene.

Etter at øremerkede tilskudd i opptrappingsperioden ble tatt bort, er svært mye av det som ble utviklet forsvunnet. Samtidig har kommunene fått tillagt større ansvar for behandling av pasienter med mer omfattende behandlings- og omsorgsbehov.

Antall sengeplasser i spesialisthelsetjenesten er redusert ytterligere i hele perioden.

Svært mange pasienter som blir henvist til behandling i spesialisthelsetjenesten, blir avvist, og av de som får behandling, opplever alt for mange at tilbudet er utilstrekkelig. Et økende antall pasienter opplever å bli «gjort ansvarlig» for mangelfulle behandlingsresultater ved å bli definert som «behandlingsresistente», dvs. motstandsdyktige mot behandling!

Det er i perioden også produsert et ukjent antall dokumentsider i form av stortingsmeldinger, rapporter, veiledere og rundskriv med velformulerte intensjoner, innsiktsfulle vurderinger og gode mål som samsvarer med den tjenestekvaliteten brukerne trenger. De politiske rammene for gjennomføringen sørger imidlertid for at det oppstår et gap mellom de verbalt uttrykte intensjonene og praksis i tjenestene.

Helsestatsråden og regjeringen har uttrykt at de vil innføre «Pasientens helsetjeneste», der brukernes vurderinger skal være sentrale kriterier for tjenestens kvalitet.

Forsøk på å melde inn brukernes opplevelser av mangelfull kapasitet og sviktende faglig kvalitet, er av departement og statsråd satt helt til side med henvisning til politiske vedtak og formuleringer i de årlige oppdragsdokumentene til regionale helseforetak.

Nasjonale politiske beslutningstakere ser ut til å ha eie forestillingen om at politiske vedtak får samme virkning som Skaperens befaling i 1.Mosebok: «Det skal bli lys. Og det ble lys».

De regionale helseforetakene rapporterer først og fremst ved tellbare størrelser som er knyttet til økonomi og bedriftseffektivitet. Gjennom denne rapporteringen er det mulig å skape inntrykk av vellykkethet uten at behandlingsresultater, eller manglende resultater, ødelegger inntrykket.

Slik bygges falske fasader som skjuler den egentlige tilstanden i tjenesten. Kritikere i fagmiljøet dempes av administrative ledere gjennom en knallhard ytringsjustis. Resultatet er at svært få ønsker å utsette seg for å avsløre keiserens antrekk: «Se, han har ingenting på seg».

Leif G. Strømdal, leder Mental Helse Nordland