Det psykiske helsetilbudet innen spesialisthelsetjenesten har mange års kutt i bemanning, behandling og tjenestetilbud bak seg. Det har resultert i en tjeneste som bare er i stand til å gi et høyst ufullstendig behandlingstilbud.

I denne situasjonen driver den administrative ledelsen i Helse Nord RHF med økonomiske budsjettøvelser der midler flyttes rundt og omfordeles etter modeller hentet fra BI, - og som i den bedriftsøkonomiske tenkningen skal stimulere til økt effektivitet.

Hvem ble vel overrasket over at det var motivet?

Den 10. april 2015 ironiserte adm.dir. Lars Vorland i et fredagsbrev over temaet «Finnes det ulike typer penger?»

Den gang var det en kommentar for å hevde at det ikke ville bli mer penger til behandling ved å skille driftsmidler og investeringsmidler i helsevesenet. Han argumenterte da også med at vi først og fremst må se på hvordan pengene nyttes.

Det er et poeng som han burde se nærmere på.

I Vorlands virkelighet ser det ut til å ligge en implisitt forutsetning om at det er tjenestenivået nærmest pasientene som er ineffektivt.

I Vorlands verden, som er begrenset av de tellbare størrelsers virkelighet, kan likeverdighet settes opp som et regnestykke med en behovskomponent pluss en kostnadskomponent pluss en mobilitetskomponent.

I Vorlands verden finnes bare en samling tall for liggedøgn, konsultasjoner, utskrivinger, enheter, personellflyt som i den rette blandingen forventes å gi fasitsvaret for hva som er godt, likeverdig og rettferdig.

I den tjenestevirkeligheten som pasientene møter, er virkeligheten en annen.

Helsefaglig personell dynges ned av rapporteringsrutiner som er utviklet for å fylle administrative og politiske lederes behov for å bygge falske fasader. Som dokumentasjon på tjenestekvalitet er de lite egnet eller verdiløse.

Det behandlende miljøet preges av en tilbakevendende usikkerhet for konsekvensene av neste budsjettfordeling.

Det behandlende personellet påføres store arbeidsmengder for å finne løsninger på stadige endringer i organisering, rutiner og strukturer som følge av kutt og fordelingsendringer.

Helsefaglig personale er fratatt muligheter til å innvirke på egen arbeidssituasjon og til å planlegge utviklingsrettet systemarbeid som resultat av administrativ ad hoc styring.

Sammensetningen av kompetansen i det behandlende miljøet er i stadig endring som resultat av nedskjæringer, bemanningsreduksjoner og nye krav utformet av uforstandens maktnivå.

Slik styrer det maktnivået som krever økt effektivitet premissene slik at det kliniske arbeidet hemmes, utryggheten preger arbeidsmiljøet og meningsløse oppgaver dreper den engasjerte faglighet. Det er skapt en tjeneste som systematisk brytes ned, og det er gjort med stor effektivitet.

Leif G. Strømdal, leder Mental Helse Nordland