Et nytt selskap under stiftelse med formålsparagraf ”Den naive Bøfjæringen”.

Når vi bestiller inn nye kjeldresser til HFAS(Hovden fiskeindustri AS) skal vi ha ”Tullingen A/S” på ryggen. Det burde ikke være vanskelig å få med seg en lakseoppdretter, heller ikke en entrepenør med knuseverk, når vi setter nye kjeldresser i ordre.

Når man erfarer protestskrivene over tid, motstand mot at tradisjonell kulturbetinget virksomhet skal få utvikle seg, så slår det meg at jeg vanskelig kan betrakte meg selv for annet enn en ”Tulling” som fortsatt holder på.

Det kan vanskelig tolkes på annen måte enn at man er en trussel for miljøet.

Vi kunne saktens søkt Bø kommune om støtte til etablering. Der er det jo høyt under taket bare man er nymotens kulturell eller ”innovativ” bort fra naturgitte bærebjelker.

Viser en til fremsikt blir en lottovinner, du er IN. Bestiller du et nybygg, en båt til kommunen, ser du bakover, det blir smuler, du er UT.

Tilbake gir de som har tappet næringspotten i Bø kommune mest, fått særbehandling, spytt og hærsk til lokalt eide selskap, tradisjonell virksomhet. Vi er i veien for nye tider.

Bø kommune gjør seg selv en bjørnetjeneste med å føre en strategi hvor en legger seg på kne for fremmedkulturen, alt utenfra, nedprioriterer det ekte, våre røtter.

Hadde vi bare hatt fremsikt, hadde vi bare het Nergård, ikke vært bøfjæringer, hadde alt vært så mye enklere. Da går det på skinner. Saksutrede, behandle er nærmest tidheft. Vi inngrodde bøfjæringer er nok for puslete og naiv.

HFAS med ansatte har bygd opp fiskeværet Hovden på nytt. Ikke på grunn av, men på tross av. Virksomhet på sjøen er også fornyet.

Entrepenøren med knuseverk har bygd opp sin virksomhet med kjeldressen som kontor. Det også mye på tross av.

Lakseoppdretteren har videreutviklet virksomheten med nøkternhet, stått i mot storkapitalen. Et skoleeksempel på at hardt arbeid, god forretningsdrift, kombinert med innovativitet, bærer frukter.

Felles for disse lokalt eide selskapene er at de opplever ei vedvarende kvern med konspirasjonsteorier, innsigelser og motstand på sosiale medier, aviser, mot ethvert tiltak for utvikling og vekst.

Tiltak, ikke for å berike eierne men for å trygge og videreutvikle lokalsamfunn, eksisterende arbeidsplassene.

Verst er det kanskje for Lakseoppdretterens del. Innsigelsene og kritikken er ikke til å forstå. Den er usmakelig, til dels ondsinnet og uten respekt.

Få har vist større ansvar for lokalsamfunnet, for hjemkommunen, enn nettopp Lakseoppdretteren. Generasjonsrelatert virksomhet til bøsamfunnets beste, raus med gaver og støttetiltak til lokale lag og foreninger. En viktig arbeidsplass. Allikevel er postlista hos Bø kommune, aviser og sosiale medier full av negativ omtale om denne bedriften.

De fremstilles som om de er miljøverstinger, sitter på en haug av søppel.

Det må være tøffe tak i det styrerommet om veivalg fremover, hvor enn mye en ønsker å holde på lokalt eierskap. Det å oppfattes, og bli fremstilt som det motsatte av det en står for går til en tid.

Tullingen A/S har over tid latt seg imponere over alle som i økende grad viser sin omsorg og store kjærlighet til Bygda. De dukker opp fra ulike samfunnslag, ulik bakgrunn. Noen til hest, andre som en prest, noen skylder laks for dårlig napp, de kjemper om kapp. Man kan vanskelig takke nok for all denne visdom, kunnskap og skapervilje, fra de lokale, så vel som fra de mer urbane strøk. Visdomsord om hvordan vi skal innrette oss for at miljøer, kulturbetinget virksomhet og verdiskapning skal utvikles og videreføres i BK, later til å ingen ende ha.

Vi i ”Tullingen A/S” som slo rot for å utnytte kommunens ressurser, fra fiskerikt hav til frodig eng mot dal som avløses av barske fjell. Har etter min mening ingenting å skjemmes over. Det er forvaltet på en utmerket måte.

Ivar Aasen sa det på sin måte: ”Å kor dei bryggjar å kor dei brakar, det e alltid nokon det ikje smakar, Å lyte fere rundt ikring men sjølve gjær dei ingenting”.

Vi selger våre aksjer i Tullingen A/S når som helst, markedet er tydeligvis stort.

Kjeldress og skaperlyst følger med. Det er tid for et rollebytte.

John Edvard Johnsen, Straumsjøen