For regjeringa vil jo ikke etablere en territoriell terskel med tung tilstedeværelse i Vest-Finnmark. Samtidig sår den sterk tvil om Hærens framtid, vil nedlegge Kystjegerkommandoen og svekke alliert trening.

Det har vært åpen høring om langtidsplanen for forsvarssektoren på Stortinget. Det var drøye økter for utenriks- og forsvarskomiteen. Jeg gjorde mitt for å vekke den. For å få representantene til å få opp øynene for en ny sikkerhetspolitisk realitet – og for at flere av regjeringas forslag passer dårlig med de trusler vi står overfor, ikke minst i nord.

Den innbefatter en reell trussel om hybride anslag, der en motstander (nokså lett, dessverre) kan sette seg fast og ta kontroll over en institusjon, et område, eller sågar et helt norsk lokalsamfunn. Som Alta.

Utenkelig? Nei

Alta er ikke tilfeldig valgt. Det er en tenkt situasjon, men ikke utenkelig. Scenariet er sågar testet: Forsvarets forskningsinstitutt har kjørt et krigsspill om ’Angrepet på Alta’, basert på hva vi har sett på Krim og i Ukraina. Spillet testet om en nedbygd norsk hær kunne løse utfordringene ved et hurtig, kupplignende overfall av Alta. Det kunne den ikke. Norge tapte Alta.

Dette er er gradert informasjon, men innholdet er kjent. Vi forstår godt at studien er hemmelig. For den avdekker to svært ubehagelige forhold: 1) Et russisk hybrid anslag kan rask ta kontroll over et norsk tettsted. 2) Et norsk forsvar uten en sterk landmakt vil bli stilt sjakk matt.

Punkt 1 kan ikke norske politikere gjøre stort med; det er Putins beslutning. Men våre sentrale politikere kan etablere en territoriell terskel solid nok til å redusere sannsynligheten for overfall, altså gjøre det vanskeligere og mer kostbart for motstanderen.

Og det er her punkt 2 kommer inn: En sterk landmakt – med betydelig ildkraft og utholdenhet, med tyngdepunkt i nord og tilstedeværelse i Vest-Finnmark, og med reaksjonssterke, mobile kystjegere – skaper nettopp en slik terskel.

Skulle den ikke virke, og angrepet likevel komme, vil Norge fortsatt være i stand til å sette inn bakkeangrep for å ta tilbake Alta: Bekjempe begrensede russiske styrker med egne, veltrente og velutrustede bakkestyrker – på bakken. Med kystjegere og hærsoldater.

Urovekkende? Ja

Det forutsetter at Norge opprettholder en landmakt med avskrekkende tyngde. Dét har vært en selvfølge i flere tiår. Like selvfølgelig har det vært at vi har hatt et sterkt kystforsvar, bl.a. for å kunne ta i mot allierte styrker. Men ikke lenger; ikke med dagens regjering og den foreliggende langtidsplan. Den skaper usikkerhet om Hæren, og vil også nedlegge Kystjegerkommandoen (KJK).

Den skaper også tvil om innrettingen på hele Forsvaret. Regjeringa har særlig på ett viktig område gått bort fra anbefalingene til Forsvarssjefen: Økt vekt på forsvar i hav- og luftrom, mindre på land. Forsvarets hovedoppgave nummer én skal ikke være å danne en ”krigsforebyggende terskel”, men å sikre ”troverdig avskrekking”. Med en mulig nedbygging av landforsvaret, med en svekket hær og et redusert heimevern, i tillegg til en utradering av kystforsvaret, til fordel for en foreslått satsing på såkalte strategiske våpen – på kampfly og ubåter, missiler og spesialstyrker.

Forsvarssjefen, som selv er admiral, peker på at regjeringa har lagt mer vekt på en innretting som prioriterer maritime forhold i nord enn hva han har gjort i sin anbefaling, der han legger vekt på en innretting med ”en balanse av kapasiteter i alle domener”. Kritikken er mild i formen, krass i sitt innhold. Anerkjent militær tenking går ut på nettopp det: En balanse mellom midler i alle domener – på land, til havs og i lufta, og hvor landstyrkene er dimensjonerende.

Offensivt? Nei, takk

Forsvarssjefen sier at regjeringa foreslår en utvikling som skaper et forsvar som ikke er i balanse. Det går mot en ubalanse som bikker i retning av høyteknologiske, mer offensive våpen fra sjø og luft, heller enn en avskrekkende terskel med tyngde på land. I klartekst: Den per definisjon defensive landmakta skal svekkes til fordel for en mer offensiv sjømakt og luftmakt.

Når også Forsvarssjefen foreslår å avvikle KJK og Sjøheimevernet, skaper det ytterligere ubalanse. Hans forslag må ses i forhold til alt for trange økonomiske rammer for Forsvaret. Det samme gjelder foreslått avvikling av Alliert treningssenter i Åsegarden: Det er ikke fagmilitært begrunnet, utelukkende økonomisk. Men det sår tvil om framtidig alliert trening i Norge, og dermed: Alliertes vilje og evne til å komme oss til unnsetning.

Vil vi, landets befolkning, dette? Føler vi oss da tryggere?

Tilbake til Alta. Eller Lakselv eller Lyngen; Hammerfest eller Harstad; Stjørdal eller Sola. Føler vi oss tryggere med å skulle bli forsvart av bombefly og missiler, av ubåter og fregatter enn av kystjegere og heimevernssoldater, nasjonale landstyrker og allierte forsterkninger?

Nei. Vi bor på land. Det er på land militære konflikter må løses. Og det er inn til kysten allierte styrker i hovedsak må tas imot. Det er også her vi kan frykte hybride angrep. Som Hæren er viktig for å forhindre, som KJK er svært verdifull i å møte. Som i løpet av noen timer, på egen kjøl, har vist at de kan tas seg til Vest-Finnmark. Det trengs.

Krigsspillet ’Angrepet på Alta’ må tas på alvor. Det viser at Norge uten en sterk landmakt ikke er i stand til å forsvare sitt territorium, sine innbyggere. Øvelser med forflytning mot Alta viser at KJK er en ytterst relevant ressurs. Men langtidsplanen viser at regjeringa kan være på vei bort fra et defensivt forsvar.

Den foreslår å utsette en påkrevd, og allerede vedtatt, modernisering av Hæren, den foreslår å redusere Heimevernet, svekke alliert trening og nedlegge Kystjegerkommandoen. Det er et angrep på Forsvaret slik vi kjenner det – og vil ha det.

Det bør gjøre oss urolige. Og ikke bare i Alta.

Marianne Bremnes, ordfører i Harstad