Da jeg var FN-delegat i 2013, var det full krig mellom demokratene og republikanerne. Senatet ville ikke godkjenne budsjettet. Det var underlig å snakke med ansatte på museer og offentlige kontorer, som ikke visste om de hadde arbeid i januar. Noen arbeidsplasser ble stengt, mange ansatte fikk ikke lønn.

Det politiske spillet var viktigere enn landets og folkets interesser. Enhver taxisjåførs samtale målbar avskyen for politikere og politikken, som var mer opptatt av seg og sine prinsipper enn å styre landet. Washington var nærmest et skjellsord.

I høst var jeg på foredrag med Professor Alan Abramowitz. Han er forsker ved Emroy universitet og har skrevet bøker om velgere og valgtendenser i Amerikansk politikk.

Det er ingen overraskelser i denne valgkampen, sier han. Trump er mer uhøflig og frekk enn noen av sine forgjengere, men snakker til sitt publikum, de hvite arbeiderklassens folk, med lav eller ingen utdanning. Hillary Clinton ligger over Trump i gjennomsnittsmålinger over tid.

Velgere i USA flytter nemlig lite på seg. Den enkeltes valg avgjøres i større grad av en intens misnøye og mistillit til motstanderen enn begeistring for den de stemmer på. Mistilliten er dyp og går langs noen tydelige linjer. Den ene er mellom det Abramowitz kaller darwinisme og religion. En religiøs-kulturell splittelse, mellom Darwin og Jesus.

Skillelinjen krysser sosiale klasser og økonomiske skiller er dyp og til tider uforenlig og uforståelig. Igjen er det ofte avskyen for de andre som er større enn tilliten til de som er enige med en selv som er fellesnevneren. En annen skillelinje er media som har delt seg i to, og støtter hvert sitt parti.

Det tredje som skiller går mellom rasene. Et stort flertall hvite velgere stemmer republikansk, mens flertallet av hispanicetniske stemmer demokratisk, og det er i denne folkegruppen veksten er størst. Valgdeltakelsen er svært lav, mange vil ikke eller kan ikke stemme. De forskjellige statene er tradisjonelt enten republikanske eller demokratiske, med noen få, faste vippestater.

Mistilliten til hverandres ståsted og verdier har økt, USA blir mer og mer fastlåst i dyp, følelsesmessig og verdiforankret splittelse. Konspirasjonsteorier og usannheter går hånd i hånd i en dance macabre. Mot politisk dommedag?

Lovgivningen i statene gjør sitt til at forskjellene øker. Republikanske stater hever terskelen for å tillate folk å stemme. Som å nekte stemmerett til personer som har en fellende dom, ut over soningstiden, i to eller tre stater fratas de stemmeretten for livstid.

I demokratisk styrte stater gjøres det lettere for innvandrere og fattige å stemme, da disse tradisjonelt stemmer demokratisk. Statene forsterker gjennom domstolene, sine flertall.

Så, egentlig er det lite spenning. Hillary vil bli valgt av velgere som ikke nødvendigvis liker henne, men som misliker republikanere, Trump og alt han står for.

Den nye viktige politiske jokeren er at med Trump er de dype skillelinjene i det republikanske partiet lagt åpent. Fattige hvite stemte ikke, eller stemte demokratisk. Nå bærer de Trump fram. De tradisjonelle republikanske velgerne står langt fra disse og flere betydningsfulle Republikanere, også tea-party tilhengere, tar avstand fra Trump.

Tilhengerne får en ny utfordring: de tror på partiet, men misliker kandidaten like mye eller mer, som de misliker motkandidaten. Tidligere har man klart å holde fortet ved å holde seg for nesen, være tro mot partiet og la det stå til. Nå er partiet åpent i krig med seg selv.

Det holder ikke med to fingre på nesa, Trump-stanken får folk til å forlate rommet. Det luktet godt i demokratenes leir også i starten, ettersom Sanders fikk gode målinger. Men her klarte iherdig innsats å hindre åpen splittelse nå. Sanders var tross alt en real fyr, som ba de som støttet han, støtte Hillary.

Mellompartiene kan gjøre det bedre enn før. Men lovgivning i flere stater og økonomi er til deres ugunst. Det er lite sannsynlig at de får noe avgjørende innflytelse etter valget, men kanskje på sikt.

Så, det viktigste slaget står ikke mellom Trump og Hillary. Det viktigste slaget kommer etter valget. Klarer begge partier å jobbe fram en politikk som bygger tillit hos egne velgere? Eller ser vi for oss starten på en oppløsning av de to store partiene?

Hadde ikke politikken i USA hatt så sterke bindinger til økonomiske og næringspolitiske interesser, og hatt så stor lovgivende innflytelse, hadde kanskje partiene vært splittet for lenge siden.

Men, i USA, i politikken som ellers, er det viktigste middelet i veien mot målet: I'll scratch your back, if you scratch mine.

Når det virker alene og i kraft av seg selv, blir det sin egen verste fiende.

Kari Henriksen, Arbeiderpartiet