Når det er sagt, vil noen si at ti regioner på bekostning av dagens 19 fylker vil bety mer sentralisering. Gjør det det? Min mening er at det vil være et viktig middel til å begrense sentralisering og få en positiv samfunnsutvikling i hele landet.

Målet er å få maktspredning utover i Norge. Og for mitt parti har det vært et viktig poeng å fortsatt sikre en tre-nivå fordeling av norsk forvaltning. Det betyr: Kommune, region og stat. Dette fordi vi mener at bare to forvaltningsnivåer (kommune og stat) gir mer sentralisert makt.

Det er i alle fall ikke vi som bor i dagens Nordland tjent med. For Venstre er utgangspunktet at vi ønsker å flytte oppgaver fra staten og ned til nye regioner. Av flere grunner.

Men for skal de nye regionene ha noe å si, må de ha politisk makt over saksfelt som betyr noe for mannen i gata. Slik oppfatter jeg i liten grad at dagens fylker fungerer.

Sammen er vi sterkere også i en langstrakt landsdel.

Jeg ønsker en felles nordnorsk region. Selv om jeg vet at Finnmark ikke ønsker å slå seg sammen med Troms, så har vi nå en ny situasjon, i og med at Fylkesrådslederen i Nordland sender helt nye signaler under fylkestingets åpning 5. desember 2016.

Om Nordland og Troms blir en region, så kan eventuelt Finnmark få bli med senere.

Det viktigste nå er at vi ikke låser oss i å sitte som Norges minst folkerike regioner. For akkurat slik det jobbes med nye regioner andre steder i landet, bør vi i nord ”kakke oss på lag”.

Langt og stort er det uansett. Store avstander blir ikke mindre av å være delt i tre. Om Nordland velger å forbli en egen region i en ny organisering, så blir det en av Norges minste. Ikke i kvadratkilometer, men i antall mennesker. Og i alle politiske sammenheng teller antall innbyggere. I makt og lokaliseringskamper betyr kjøttvekta noe. Det skjønner helst nordlendinger når det er for sent.

For det er sjeldent lurt å være minst, noe saken om flybasen på Andøya har vist.

Det å forbli Nordland alene er etter mitt syn lite lurt. Men det sikrer litt makt til dem som vil ha den for seg selv, i Bodø. Og da er det ikke bodøværingen i seg selv som er problemet.

Det er de som har sikret seg behagelige jobber som heltidspolitikere i Nordland. Dem er det forbausende mange av i forhold til oppgavene. Men jeg vil ikke gi meg på det som en slik reform alltid blir møtt med. Nemlig det med at det er så store avstander.

For i praksis er det like langt fra Brønnøysund til Bodø, som til Tromsø. Og da har ikke jeg sagt at noe skal legges hit eller dit! Vi snakker om under én time i forskjell i reisetid for møter. Det er det samme fra Vesterålen til Sandnessjøen som til Hammerfest.

Vi må ut og fly uansett. Internett er oppfunnet, og hvor ofte er du egentlig innom Nordland fylkeskommune sitt bygg? Vet du egentlig hvor det ligger? Selv er jeg der ofte fordi jeg er politiker, men den vanlige vesteråling eller helgelending? Er de mye der? Jeg tror ikke det.

Det hevdes det blir for lang vei til makta. Vel, langt er det uansett, reise må man. Og hvor ofte er det egentlig at folk har et behov eller faktisk tenker på å møte opp for å snakke med administrasjonen eller politikerne i Bodø? De aller fleste, aldri!

Et samlet Nord-Norge er viktig for Norge

Undertegnede har lenge vært lei elendighetsbeskrivelsen av Nord-Norge. Det går godt her. Vi har lav arbeidsledighet. Landsdelen omgis av fremtidens ressursgrunnlag for Norge. Havet. I tillegg har vi mineralforekomster og mengder av fornybar energi, og ikke minst et reiseliv i sterk vekst. Pilene peker rett vei.

Så hva er problemet? Vi er så skeptiske til hverandre at vi forblir lillebror i alle sammenhenger. Nordlendingen tviholder som vanlig på å spre seg mest mulig og får minst mulig han eller hun skulle ha sagt. Jeg vet ikke hva det er med oss, men vi virker til å tro at desto mer oppdelt man er, desto sterkere og mer demokratiske blir vi. Det er ikke slik verden henger sammen, ei heller Norge. At man er konge på haugen hjemme, betyr lite når verden der ute er større og sterkere.

Norge trenger et sterkt og smart Nord-Norge i årene som kommer. Da må vi snart slutte med vårt evinnelige fokus på kretsmesterskap og begynne å se opp og fram. For å si det med sortlendingen Jon Petter Arntzen, som er sekretariatsleder for Østlandsamarbeidet: ”Tiden er moden for å etablere et politisk og administrativt fellesskap i nord. Ballen ligger nå klar til avspark – midt på polarsirkelen. Jeg venter spent på om Lag Nord klarer å sparke ballen i riktig mål!”

Selv frykter jeg selvmål i Bjarte Flem-klassen! For den som ikke husker hvem det er, så var han Tromsø-keeperen som klarte å kaste ballen i eget mål. Som gav godkjent scoring til Sogndal i 1988. Noe slikt bør vi klare å unngå, hva?

Eller som Marte Gerhardsen, leder av den sosialdemokratiske tankesmia Agenda, påpeker: ”Det at Nord-Norge lykkes er viktig for hele landet. For øyeblikket opplever norsk økonomi fallende eksportinntekter og den høyeste arbeidsledigheten på 20 år.

Vi trenger flere lønnsomme bedrifter som sikrer både arbeidsplasser og inntekter dersom Norge fortsatt skal være et samfunn med vekst og velstand”. Jeg sier: - «Det er klart vi er viktige, men vi må gjøre oss enda viktigere».

Lær av Vestlandet og Trøndelag

Behovet for nye og bedre infrastrukturløsninger er et gjennomgående tema og et reelt problem i vår landsdel. Men debatten i nord preges av at altfor mange peker på helt forskjellige behov. Vi spriker i mange retninger, fordi det ikke finnes en felles prioritering.

Noen vil ha større flyplasser. Andre vil ha bedre veier for å kjøre fisk til markeder utenfor Norges grenser. Mens andre igjen ønsker seg dypvannskaier og fergetransport. Det er ingen tvil om at god infrastruktur er viktig også i nord. For mesteparten av vareproduksjonen vår sendes ut. Men i praksis er det slik at ulike miljøer og regioner i nord ber om helt ulike ting.

På Vestlandet ser vi en annen tilnærming. Der har fylker og næringsliv samlet seg om krav, fått gjennomslag og midler til en rekke prosjekter. De har i tillegg kommet mye lenger i arbeidet med å forme en ny vestlandsregion.

Nord- og Sør-Trøndelag er vedtatt slått sammen, med spredning av oppgaver og makt i den nye trønderregionen. Trønderne har altså klart det. Trønderne er ikke trege, de er framoverlent på egne vegne. Også på Østlandet og rundt Oslofjorden jobbes det med regioninndeling. Der bor det flere folk og de bor tettere.

Dette må vi i nord forholde oss til. Ikke fortsette å klage på at det er lange avstander, for de forsvinner ikke. Aldri!

”Det er langt dette landet. Det meste er nord”. Det skrev Rolf Jakobsen. Ja, det er det, men vi bør ikke bli «den siste mohikaneren på den ytterste nøgne ø» av den grunn.

Arne Ivar Mikalsen, Venstre