Man kan virkelig undre seg over hva som foregår i Nordlandssykehuset for tida. I sak etter sak kuttes tilbudet, og folk blir bedt om å akseptere at et nytt, dårligere tilbud ikke bare er nødvendig, men også godt nok. Det er besynderlig at at pengeflytterne i helseforetaket innbiller seg at folk kan tro på dette.
Siden i høst har det gått en diskusjon om kutt i ambulansetilbudet. Sortland, med sine drøye ti tusen innbyggere, skal klare seg med én eneste ambulanse. Allerede fjorten dager etter kuttet har det oppstått flere «samtidighetskonflikter», situasjoner der ambulansen er opptatt når noen trenger øyeblikkelig hjelp.
Det er liten tvil i min sjel om at det kun er et spørsmål om tid før denne situasjonen koster liv.
Nordlandssykehuset har i lengre tid prøvd å finne et sted der de kan kutte ambulanser, og har nå klart det på Sortland. Siden 2002 har antall ambulanseoppdrag økt med 42% på landsbasis, men på Sortland forventes det en halvering i behovet? Det er fullstendig ubegripelig, og utelukkende motivert av et sparebehov. Yngve Jakobsen, tillitsvalgt i ambulansetjenesten kaller det «gambling med liv og helse på høyt nivå».
I høst påpekte jeg at rehabiliteringstilbudet i Nordlandssykehuset er på under en tredjedel (!) av kravet fra Helse Nord. Det skal være i overkant av atten sengeplasser tilgjengelig for Salten, Lofoten og Vesterålen, men slagpasienter og andre som trenger rehabilitering blir avspist med skarve seks. Det betyr at pasienter som kunne blitt raskere tilbakeført til jobb og hjem, blir liggende på kommunale institusjoner med redusert bevegelighet og livskvalitet.
Kommunene og pasientene må betale fordi Nordlandssykehuset ikke prioriterer dem, i strid med krav fra internasjonale og nasjonale faginstanser. Nordlandssykehuset nektet å svare på mine spørsmål, og satser på at hvis de holder kjeft lenge nok vil problemet forsvinne. Det kommer det ikke til å gjøre, det kan jeg love Nordlandssykehuset.
I lengre tid har det også gått en diskusjon om psykiatrien. Nordlandssykehuset har ønsket å kutte i tilbudene, mens pasienter og pårørende har bedt på sine knær om å få beholde det lille de har hatt. Nordlandssykehuset prioriterer også her penger foran pasienter. De distriktspsykiatriske sentrene både i Bø og på Andenes er lagt ned.
De som lytter til pasientene, vet at nærhet er svært viktig: Nærhet gir trygghet, og trygghet gir bedre helse. Når angsten setter sine iskalde klør i ryggmargen, blir alt så mye verre hvis man vet at det er mange timer til nærmeste hjelp.
I jula stengte Nordlandssykehuset også psykiatrisk vakttjeneste på Stokmarknes. Statistisk sett er jula den aller vanskeligste tida på året. Selvmordsraten er skyhøy, og angst, depresjon og ensomhet når sitt toppunkt.
Nordlandssykehuset sin «forretningsmodell» kan sammenlignes med å stenge butikken mens kundene står i kø for å slippe inn. Sammenligningen med en butikk er gjort med overlegg. Prioriteringene til Nordlandssykehuset kan ikke forsvares, med mindre man mener budsjett er viktigere enn behandling.
Heller ikke i denne saken ville Nordlandssykehuset diskutere, derfor ble avgjørelsen først gjort kjent midt i julestria, mens folk flest var opptatt med innkjøp av gaver og julemat. Det er en feig, kynisk og profesjonell måte å unnvike kritikk.
Hva er det så det skal spares til? Helseforetakene er pålagt å være selvfinansierende. De må tjene penger, hvis de skal kjøpe noe. Nytt sykehus til en milliard på Stokmarknes må med andre ord finansieres av pasientene. Det er selvfølgelig fint med nytt sykehus, men man må jo spørre seg hvor god planleggingen har vært når et helt tun, C-tunet, står tomt.
Nordlandssykehuset har altså bygd et nytt sykehus som er for stort til å brukes. Det er som å bygge nytt hus, og ikke ha råd til strøm i hele huset. Det nye sykehuset i Bodø har forresten også blitt langt dyrere enn planlagt. Så hvordan forholder Nordlandssykehuset seg til dette?
I budsjettet for 2017 står følgende med henvisning til store låneopptak: «...handlingsrommet til Nordlandssykehuset i perioden fremover vil derfor hovedsaklig være knyttet til vår evne til effektiv bruk av personalressurser.» (s. 2,3)
Med andre ord har nybyggene kostet så mye at det ikke er penger til lønn. Nybyggene skal finansieres med kutt i ambulanser, rehabilitering, og psykiatri.
Hva skal den jevne borger tenke? For det første at helseforetakene har et selvstendig «sørge for-ansvar». Helseforetakene har også iflg Spesialisthelsetjenesteloven §2-1a første ledd ansvaret for rett til øyeblikkelig og nødvendig helsehjelp. I Nordlandssykehuset unnviker man ansvaret. Utallige tilbakemeldinger ignoreres fordi de ikke er gitt gjennom sykehusets eget avvikssystem. Folk lider fordi papirene ikke er riktig fylt ut. Det er en utrolig arroganse i dette økonomiske ekspertveldet, slik også ordfører på Sortland, Tove Mette Bjørkmo, har påpekt.
Sykehuset leker katt og mus med kritikerne, i håp om at folk skal bli lei, og til slutt la dem være i fred. Det kommer ikke til å skje.
Jeg mener det er åpenbart at når vi lar økonomer og byråkrater styre helsevesenet, er det nødt til å gå galt. I bunnen ligger en helseforetaksmodell som krever at sykehusene skal late som om penger er viktigere enn pasienter. Slik er det selvfølgelig ikke.
Pasientene – vi mennesker som lever i Nordlandssykehusets dekningsområde – er ALLTID viktigst.
Nordlandssykehuset kommer aldri til å innrømme det, men deres prioriteringer beviser at for helseforetaket er det ikke pasientene, men pengene som er aller, aller viktigst. Det er skremmende å se på, og enda mer skremmende å vite at det kun er et spørsmål om tid før disse menneskefiendtlige prioriteringene koster liv.
Christian Torseth, Sortland
Nordlandssykehuset har blitt tilsendt innlegget før publisering med anledning til å komme med et tilsvar. Det har de ikke ønsket.
