For uansett driftsform, og uansett om de blir betong eller suppekjøtt etter sin død - er hønenes liv i intensiv eggproduksjon, et liv som ingen fugl skal behøve å leve.
Forskjellen på høners liv slik det var ment fra naturens side, hvor de lever i små flokker med sterke sosiale bånd, og deres liv i norsk eggproduksjon, er stor. I burhold lever hønene på et areal tilsvarende et A4-ark, hvor essensielle behov, som det å kunne strekke på vingene, blir tatt fra dem. Andre driftsformer er en innrømmelse av burets utilstrekkelighet, men ingen innrømmelse av hønenes behov. I «frittgående» produksjon lever dyrene i haller med 9,5 dyr per kvadratmeter – tusenvis i samme hall. Dersom anlegget er bygget som et «aviar» betyr det at rommet har metallhyller i ulike nivåer. Hønene kan sitte på disse, men det betyr samtidig at flere høner kan stappes sammen i en hall på mindre grunnareal. Heller ikke her kan behovet for bevegelse og naturlig adferdsutøvelse tilfredsstilles, og fuglene får aldri oppleve sollys eller frisk luft. I økologisk produksjon har de har krav på uteareal 1/3 av sin livstid.
Fra naturens side er ikke hønene skapt for å legge mer enn 1-2 kull - ca 10-12 egg - i året - på samme vis som andre fugler. Men industrihønene - uansett driftsform - er avlet frem til å legge ca ett egg per dag. Dette fører til at sykdommer som egglederbetennelse lett oppstår. Andre lidelser, som benskader, leversykdom og adferdsforstyrrelser er også vanlig for industrihøner. En høne fra eggproduksjon lever sjeldent i mer enn tre år, selv om hun skulle kunne bli ti.
Hannkyllinger blir kvernet opp levende kun én dag gamle fordi de ikke er «til nytte» i produksjonen.
NOAH oppfordrer til å «redde høna» - og samtidig redde et like stort antall hannkyllinger - i ordenes rette forstand, ved å ta avstand fra eggindustrien. Det finnes så mange andre måter å lage god mat på enn å bruke egg. Hva med å starte med en eggfri påske?