Arbeiderpartiets utgangspunkt for denne debatten er todelt. For det første mener vi at fisken i havet er fellesskapets eiendom og skal forvaltes i evighetens perspektiv. For det andre mener vi at verdiskapingen på havet og på land må ses i sammenheng, og at det er et overordnet mål å øke verdiskapingen gjennom økt bearbeiding av fisken.

Sandbergs tordentale mot Arbeiderpartiet er nok kun et forsøk på å flytte fokus bort fra det som er kjernen i saken: Hver gang Høyre har hatt fiskeriministeren, har de dreiet fiskeripolitikken i retning av å gi noen få kontroll over det som tilhører fellesskapet. Fremskrittspartiets første fiskeriminister tar høyrepolitikken til nye høyder med sitt forslag om å avvikle hele pliktsystemet. Dette er ytterste høyre i praksis, og Sandberg og Solberg har ansvaret.

Da Per Sandberg tiltrådte som fiskeriminister rett før jul i 2015, prøvde regjeringen  å lansere ham som «folkets fiskeriminister». Samtidig tok FrP i Nord-Norge avstand fra forgjengeren Elisabeth Aspakers politikk i forhold til leveringsplikten. Jeg var blant dem som den gang ga uttrykk for en forsiktig optimisme i forhold til at Sandberg kunne være i stand til å flytte H/FrP-regjeringens fiskeripolitikk i riktig retning.

Etter noen få uker, på nyåret i 2016, så vi de første tegnene på at optimismen var ubegrunnet. Gjennom romjula hadde Sandberg gått fra ei lansering som «folkets fiskeriminister» til kun å forholde seg til kapitalens interesser. På kaikantene i nord ble han raskt omtalt som «Røkkes fiskeriminister».

I perioden 2001-05 var Svein Ludvigsen (H) fiskeriminister. Han startet uthulingen av pliktsystemet ved å omgjøre leveringsplikten til en tilbudsplikt. I tillegg forsøkte han å innføre evigvarende kvoter, det vil si å privatisere fisken. Da Stoltenberg dannet regjering, måtte våre fiskeriministere bruke mye ressurser på å håndtere konsekvensene av dette.

Ett av grepene Stoltenberg-regjeringen gjorde var å innføre bearbeidingsplikt, som et supplement til tilbudsplikten. Denne fungerer ikke optimalt, og Arbeiderpartiet mener derfor vi nå må se på om større fleksibilitet kan bidra i riktig retning. Men vi kommer aldri til å være med på ei privatisering av fisken. Vi avviser også forslaget om at de selskapene som ikke har overholdt sin del av samfunnskontrakten, skal belønnes med å slippe unna forpliktelsene som lå til grunn for at de fikk tilgang til torskekvoter.

Forskjellen på Arbeiderpartiets fiskeripolitikk og den H/FrP-regjeringen fører er åpenbar. I Arbeiderpartiet står vi på kystsamfunnenes side, og mener inngåtte avtaler skal overholdes. Der vårt svar på utfordringene er å videreutvikle pliktsystemet, er Sandbergs svar å kaste kortene og avvikle hele ordningen.

Som nevnt  var jeg betinget optimist da Sandberg tiltrådte, fordi FrP i Nord-Norge så tydelig hadde markert motstand mot Høyres og Aspakers feilslåtte fiskeripolitikk. Jeg tok feil. Sandberg kjører nøyaktig samme løpet som sine forgjengere fra Høyre, og nå har FrP i Nord-Norge snudd, og heier på denne politikken. Det hele var et narrespill. Meningsmålingene viser heldigvis at mer enn 90 prosent av folket i nord har forstått hvem som holder hvem for narr. Det forandres neppe av at Sandberg i kjent stil øker støynivået.