For kystflåten i Nord Norge vil dette si at båtene under 15 meter får i gjennomsnitt fem tonn ekstra fisk, altså 100 000 kroner ekstra med dagens priser med regjeringens forslag.

Pliktkommisjonen konkluderte med at pliktsystemet ikke bidrar til å skape lønnsomhet. I dag er det faktisk under 2 prosent av totalkvoten for torsk som selges innenfor pliktsystemet. 7000 tonn ble omsatt via tilbudsplikten. Fiskeriministeren foreslår altså å overføre mer til kystflåten enn det som omsettes av trålerne innenfor systemet i dag. Det kaller jeg et solid bidrag til verdiskapning langs kysten i Nord Norge.

Vi må erkjenne at vi får ikke "lys i husan" langs kysten så lenge det ikke er reel lønnsomhet innenfor næringen. Derfor må vi legge til rette for økt lønnsomhet og på den måten sikre at vi får levende kystsamfunn. Det gjør regjeringen med dette forslaget.

Mange blander nå kortene og kommer med påstander om at fiskeriministeren privatiserer fisken og gir trålerne 80% evigvarende kvoter. Det er så langt fra sannheten som man overhodet kan komme. Fisken tilhører folket i fellesskap, noe vi alle er enige om. Et forsøk på å gjøre dette til en privatiseringsdebatt handler mer om politisk retorikk og skremselspropaganda enn realiteter. Faktumet er at Per Sandberg er den første fiskeriministeren som tar fisk fra trål og gir til kystfiskerne som representerer kystsamfunnene våre. Dette er med andre ord en gladsak for Nordland og Nord Norge som vil bidra til å utvikle landsdelen.

Jeg er glad for at vi nå endelig har en fiskeriminister som faktisk tørr å gjøre noe med dagens utdaterte system. Et system som har vært omdiskutert i lang tid og burde vært skrotet for lenge siden. Regjeringen har nå lagt konkrete forslag på bordet, hva gjør så Arbeiderpartiet? Jo, de kommer med de samme løftene som de ikke klarte å holde på de åtte årene de satt i regjering. Da skulle de også stramme inn tilbudsplikten, saken ble lagt i en skuff etter en utredning i 2012 da de hadde fiskeriministeren og så aldri dagens lys igjen. Med andre ord lover altså Arbeiderpartiet å tviholde på et system som de selv erkjenner ikke fungerer.

I Fremskrittspartiet lider vi ikke av den samme beslutningsvegringen som Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet, for oss handler det om vilje, styrke og et stort ønske om å utvikle næringen og Nord Norge for fremtiden.