Brennpunkt-dokumentaren Lykkelandet har satt følelsene i sving og gitt den årlige debatten om tiggeforbud et knallhardt startskudd. De aller fleste av oss blir opprørt av det vi ser. Vi ønsker ikke å støtte organisert kriminalitet, og vi vil ikke stilltiende godta menneskehandel eller prostitusjon. Men tjuveri, narkotikasalg, menneskehandel og hallikvirksomhet er allerede ulovlig. At noen bruker tigging som et skalkeskjul for annen kriminalitet, er ikke en god grunn til å forby det, slik Fremskrittspartiet ønsker.

Forslaget om å forby tigging er en del av en større historie. Det er en del av et forsøk på en moralsk fortelling om de «kriminelle fattige». De aller fleste føler et visst ubehag stilt overfor mennesker som befinner seg utenfor det velstrigla norske samfunnet. Men sannheten er at det alltid vil være noen som faller utenfor, det vil alltid være noen som er i nød, og noen som utnytter andre.

Vil du ikke støtte organisert kriminalitet? Bra! Da unngår du å bruke svart arbeidskraft, du ligger unna ulovlige rusmidler, og du lar være å kjøpe sex. Vil du ikke gi penger til tiggere? Helt OK, da gjør du ikke det. Misliker du tigging? Også helt OK. Men det er ingen god grunn til å forby det.

Både politi og forskere er tydelige på at årsaken til tigging er fattigdom, og fattigdom kan ikke forbys med nevneverdig effekt. Hvis noen, fattige eller ikke, begår alvorlig kriminalitet, bør det etterforskes. Hvis problemet er kapasiteten til politiet, må de få økte ressurser – ikke en trål som fanger opp enhver som bruker ytringsfriheten sin til å be om hjelp på gata.

I kjølvannet av Brennpunkt-dokumentaren meldes det om trakassering av tiggere. Det er skremmende. Slike reaksjoner viser hvor farlig det er når den offentlige debatten generaliserer og polariseres. Alle innbyggere, folkevalgte inkludert, må bidra til at vi unngår å stigmatisere uskyldige mennesker.

Et forbud mot å hjelpe andre er grunnleggende uetisk. Det er i tillegg et alvorlig brudd på individets frihet. Og det er en frihet man skulle tro FrP var opptatt av å verne om.

Jeg har ett råd til mine med-nordlendinger: Fortsett å gi. Gi en slant, gi en matbit, eller bare et smil.

Og den prostituerte ungjenta? Henne kan vi sende en god tanke. Hun er her fordi det er et marked.