Havnæringen (Norges nye næring) representerer i dag mer enn 250.000 arbeidsplasser og står for omkring 70 prosent av Norges eksportinntekter. Denne kjempenæringen er en felles betegnelse på petroleumsnæringen, den maritime næringen og fiskerinæringen – alle tre er også store nordnorske næringer.

Dette er i utgangspunktet godt nytt for nordnorsk næringsliv fordi havnæringene også er viktige nordnorske næringer. Gjennom mange ti-år skjedde det meste av veksten i havnæringene målt i verdiskaping og sysselsetting i det sørlige Norge. Det er her de viktigste kapitalmiljøene, de fremste kompetansemiljøene og nesten alle hovedkontorene til ledende havnæringsbedriftene er lokalisert.

Fra nord-norsk side har det gjennom alle år vært hevdet at Nord-Norge må få større innflytelse over egen utvikling. Dette kommer aldri til å skje så lenge andre, lokalisert i andre regioner, skal utvikle næringsstrategier på våre vegne.

Kanskje burde næringslivet og de politiske miljøene i Nord-Norge i fellesskap utvikle en nordnorsk havstrategi. En slik strategi må selvsagt åpne for å invitere bedrifter og investorer både fra Sør-Norge og andre land til å investere i Nord-Norge. Det må legges vel til rette for at så skjer. Investorene må tydelig synliggjøre hvordan de har tenkt å bygge arbeidsplasser og samfunn lokalt.

Ikke minst gjelder det petroleumsvirksomheten som fortsatt er den største og viktigste norske næringen. I dag flyr oljeselskapene inn arbeidskraft fra Sør-Norge og utlandet fordi dette er enklere og billigere enn å investere i den nødvendige fysiske og sosiale infrastrukturen i Nord-Norge.

Her har nordnorske politikere vært altfor passive. Lærdommen fra norsk petroleumspolitikk på 1970-tallet synes uteglemt. Da ble det stilt krav til de utenlandske oljeselskapene om at de skulle bidra med kompetanseoverføring og oppdrag til norsk industri. Denne politikken ble, som de fleste vet, en kjempesuksess. Dessverre ble Nord-Norge i liten grad en del av denne suksessen. Derfor har forventningene til funnene i Barentshavet vært store. Erfaringene visser at – med unntak av Hammerfest og delvis Harstad og Helgeland – har lite skjedd. Nord Norge har ikke fått en rimelig andel av de enorme verdiskapningene som har funnet sted. I tillegg viser det seg at i løpet av de siste to årene har verdien av oljeselskapenes kontrakter til nordnorske leverandører gått ned.

Dette skyldes ikke bare uvilje fra oljeselskapene. Men har også sammenheng med at Nord-Norge mangler både kompetanse og den maritime infrastrukturen som er nødvendig for å tiltrekke investeringer og etableringer fra selskapene som arbeider, eller ønsker å arbeide, i Barentshavet.

Dette er utfordringer som en nord-norsk havstrategi bør gripe fatt i. Det er her vi må begynne hvis Nord-Norge skal lykkes med å få større innflytelse på sin egen situasjon.

90 % av Norges havområder ligger i nord hvor folk har hatt havet som næringskilde og ferdselsåre gjennom alle tider. Derfor har den Nord Norske befolkning i stort monn lært seg å ferdes på havet samt dyrke av havet på en klok og god måte. Denne erfaringen er god å ta med seg når man skal ta bedre kontroll over egen situasjon.