Venstrepolitiker Ida Gudding Johnsen påstår på VOL å ha funnet ei ny skillelinje i nord-norsk politikk. Mellom «de som har trua» på den ene siden, og «sytpeisene» på den andre. Og hun mener at Rødt er blant de største sytpeisene. Hun skriver vi er best i klassen på «fiendebilder og elendighetsbeskrivelser». Dette kan jeg ikke ta som noe annet enn et stort kompliment.

For det er jo ikke sånn at jeg skal inn på Stortinget for å heie på dem som vil privatisere vannkrafta eller fisken vår. Jeg skal heller ikke inn på Stortinget for å usynliggjøre alle dem som blir rammet av sentralisering, velferdskutt og sosial dumping. Det er det nok av stortingspolitikere som gjør alt i dag. Jeg skal inn på Stortinget for å sette halen på grisen, for å målbære den stigende forbannelsen og maktesløsheten mange nordlendinger føler - og så komme med gode alternativ.

I Nordland har vi industri fordi den billige vannkrafta vår gjør det mulig å konkurrere på tross av «dyr» arbeidskraft. Folket eier vannkrafta fordi sytpeiser – ikke minst i Gudding Johnsens eget parti – for over 100 år siden sørget for at denne evigvarende ressursen skulle forbli i fellesskapets eie.

Omtrent samtidig sto en rekke nordlandske sytpeiser i fremste rekke i kampen for et mer anstendig arbeidsliv i gruver og ved anlegg, at arbeiderne ikke lenger skulle stå med lua i handa og være prisgitt markedet og direksjonens luner, men ha en organisasjon og et minimum av lovverk i ryggen.

I Nordland har vi levende kystsamfunn fordi vi har hatt lokalt forankra fiske og fiskeforedling. Det har vi fordi sytpeiser kjempet gjennom et godt lovverk, som fram til nå har nektet trålere å fiske opp all fisken vår og ta den rett ut av landet.

I Nordland bor folk spredt fordi det er lokalsykehus, skoler og jobber i livskraftige lokalsamfunn rundt om i hele fylket. Sånn hadde det ikke vært uten sytpeisene som har stått på for det.

Alt dette trues nå. Av krefter som Gudding Johnsen er alliert med. Rødt og sånne som meg kjemper for å bevare det tidligere generasjoner har kjempet gjennom, og bygge videre på det. Slik sett har hun helt rett når hun ser et skille mellom oss og henne. Hun kaller oss sytpeiser. Selv foretrekker jeg å kalle den bevegelsen som nå vokser fram for et distriktsopprør, men selve ordet er ikke det viktige for meg. Det som er viktig, er å få fram bevisstheten om at vi alle her nord – også Gudding Johnsen og Venstre - står på skuldrene til generasjoner av det hun kaller sytpeiser. At det er takket være dem at vi har et Nordland som gir vilkår for å skape levedyktige lokalsamfunn og gode liv for fylkets innbyggere.

Jeg har trua på Nordland. Derfor står jeg sammen med fiskerne og industriarbeiderne, lokalsykehusaksjonister, havnearbeidere og sammenslåingsmotstandere, og alle andre som ikke kjenner seg igjen det glansbildet Gudding Johnsen tegner av den politiske utviklinga i nord.

Synne Høyforsslett Bjørbæk, førstekandidat for Rødt i Nordland