Akkurat som det finnes klimafornektere er det noen som ikke tror på evolusjonen. Begge deler er teorier, og enkeltdeler kan forandre seg men hovedfunnet er fast. Arter utvikler seg, og klimaendringene er menneskeskapt og vil påvirke oss fundamentalt i årene som kommer.

Dersom vi skal ta denne vitenskapen på alvor må det få betydning for hvordan vi ønsker å utvikle samfunnet. Det betyr at vi ikke utelukkende kan basere økonomien vår olje, men må ha hovedfokuset på livet på planeten.

Det aller viktigste vi kan gjøre for å bekjempe klimaendringene er å la noe av olja og gassen på norsk sokkel ligge der den er.

Da gjelder det ikke minst å være føre var i områdene med de største ressurskonfliktene, som også er mest sårbare for utslipp. Det gjelder Lofoten, Vesterålen og Senja, det gjelder Mørebanken, og det gjelder isfronten i Barentshavet.

Avhengige av å få utnyttet all verdien

Når vi aksepterer at olja på sikt ikke kan være grunnlaget for velferden i Norge, forstår vi at vi må bygge nye næringer. Ei av de aller viktigste næringene, ei av de næringene som skal sørge for skatteinntekter og arbeidsplasser når olja er borte, er fiskeri og havbruk.

Skal fiskeriene kunne leve opp til sitt fulle potensial er vi heilt avhengige av at vi får utnytta all verdien av fisken, og at vi gjør det i Norge.

Derfor blir det sentrale for å videreutvikle landsdelen å sikre miljøet og lokal kontroll med ressursene våre. Hvem skal eie og hvem skal styre? Og hvem skal få overskuddet disse ressursene skaper?

To sentrale prinsipp

To prinsipp har stått sentralt i norsk fiskeriforvaltning: Havet eies av oss alle i fellesskap, og nærhet til ressursene i havet gir rett til å høste. Dette har vært grunnlaget for norsk vekst og velstand. Men, retten til å fiske blir samla på stadig færre hender. Noen få redere og finansinstitusjoner har tatt kontroll over store deler av ressursene, og retten til å fiske har blitt til en handelsvare.

Ungdom som vil bli fiskere, har ikke råd, fordi retten til å fiske er blitt for dyr.

Kystsamfunn med lange tradisjoner blir satt til sides. Dette skader fellesskapet, kystsamfunna og kystkulturen. SV vil snu denne utviklinga, vi vil ha en kystbasert fiskeripolitikk, der det er slått ettertrykkelig fast at havets ressurser er fellesskapets eiendom, og skal bidra til sysselsetting og bosetting i kystsamfunna.

Med dette som utgangspunkt vil vi skape et sterkt fiskeri, der ny teknologi og kunnskap blir brukt til å utvikle næringa videre.

Derfor har SV lagt fram et grunnlovsforslag på Stortinget som slår fast at fisken skal eies av oss alle sammen, og at ressursene skal komme kysten og kystfolket til gode.

Havbruk en fremtidsnæring

På linje med fiskeria er også havbruk en framtidsnæring, men da trenger vi at politiske miljøer, forskningsmiljøer og næringa selv jobber sammen. Her burde norsk prosessindustri være et forbilde. Gjennom lang tid har industrien tilpassa seg strenge miljøkrav og på grunn av dette utvikla seg og skapt ny teknologi og nye lønnsomme produkt basert på kunnskap og naturressurser i form av elektrisk kraft.

Industrien i Norge er den eneste sektoren med store CO2-utslipp som faktisk har klart å redusere utslippa sine. I oppdrettsnæringa er det ikke CO2 som er utfordringen, men rømming, lakselus, overgjødsling og ikke minst forproblematikk.

I 2016 tjente oppdrettsnæringa 25 milliarder. Da har næringa råd til at litt mer av disse verdiene legges igjen lokalt, både som innkjøp, i form av arealavgift til kommunene, og ikke minst i form av FoU.

Hvis disse problemstillingene blir tatt på alvor av næringa og politikken vil vi ha alle muligheter til å bygge ei framtidsnæring som vil gi både lys i vinduene langs kysten, og enorme inntekter til fellesskapet.

– De aller største utfordringene

Klimaendringene er ei av de aller største utfordringene Norge står over for. Det må vi løse samtidig som vi utvikler de næringene som har kraft til å bære velferdsstaten i framtida. Disse næringene vil bruke teknologi og kunnskap som vi dag bare aner konturene av, men roboter, automatisering og IKT vil være grunnlaget for de nye klimavennlige næringene - fremdeles basert på norske, felleseide ressurser.

Miljøkampen er derfor ikke bare en kamp for å få flere til å gå, sykle eller ta bussen, men også om å bygge de næringene som skal betale for velferden framover. For å klare det må vi trygge fellesskapets eiendomsrett til fisken, til vannkrafta og til fjordene våre, samtidig som vi satser på utdanning, kunnskap og teknologiutvikling.

Like sikkert som at det ikke var mangel på stein som gjorde at steinalderen tok slutt, så kommer oljealderen til å være over lenge før den siste olje er tatt opp. Både fordi vi står overfor en ny teknologisk revolusjon, og ikke minst fordi vi skal skape enorme verdier i den blå åkeren.