Først et tilbakeblikk:

Dagens tilbudspliktige trålerkonsesjonene ble i sin tid til rundt 1970, tildelt etter beinhard diskusjon og drakamp hvor fiskerne sammens med en rekke fiskekjøpere langs kysten(verdt å merke seg) stod skulder ved skulder med deltakerloven i handa, kjempet og argumenterte i mot politikken til AP med å gi dispensasjon fra deltakerloven til eiere av filetbedrifter i den hensikt å ensidig satse på filetproduksjon.

Argumentasjonen til fiskerne og fiskekjøperne som var i mot denne politikken var at det ikke ville gi positive utslag for næringa.

På motsatt side stod filetindustrien, de store, sammen med AP og argumenterte med industrisatsing, råstofftilførsel og arbeidsplasser.

AP satt med makta i denne tid. AP tvang igjennom dispensasjonene på sin diktatoriske måte, de brukte rå politisk makt, de store innafor filetindustrien fikk det som de ville. Drev du ikke med filet, innså at det var fremtiden, var du sirompa og bakstreversk.

Filetindustrien og AP gikk sammen om å bygge fremtiden for Norsk fiskeindustri rundt filet. Verdiskapninga bestod av litt loins og tails, mest 400 grams, resten i dyreforkværna, det som var surt gikk i salt eller på hjell, ”der tar han sæ”.

Man produserte, levde i sin egen boble. Eksporten ble i hovedsak sentralisert gjennom Frionor, her lå markedskompetansen, ikke hos produsentene.

Statlige tilskudd ble hyppig brukt for å regulere, holde hjulene i gang.

Konkursene kom allikevel etter hvert. 6 til 8 døgn gammelt råstoff, ofte mer, 14 dager var ikke uvanlig, det vendte markedet seg etter hvert bort fra. Lønnsomheten ble borte.

Stort bedre gikk det ikke med rederidrifta til industrien. Konkursene blant de industrieide trålerne kom på løpende bånd, i enkelte tilfeller gang på gang.

Man fikk seg en konsesjon av myndighetene, bestilte ett stykk tråler komplett, dro hjem. Så drev man tråleren som om den var beregnet å fungere som ei melkeku for bedriften/industrien.

Man kan trygt si at de sirompa og bakstreverske fiskerne og fiskekjøperne fikk rett i sine spådommer. Den gaven filetindustrien i sin tid fikk fra AP sliter hele fiskerinæringa med den dag i dag.

”Det fremstår som en av de største fiskeripolitiske tabbene gjort av politikere gjennom tidene.”

De bak denne industrien, såvel som politikere som muliggjorde dette, er det vel få igjen av blant oss.

Arven etter denne politiske tabben sitter imidlertid næringa, industrien med i fanget den dag i dag. Per Sandberg tok den opp av skuffen til AP, foroverlent som han er.

Prosessen han startet var positiv, rydde opp, avklare. Det var bare så synd at iveren tok overhand, han hadde ikke erfaring nok til å skjønne at verktøyet han fikk i handa fra pliktkommisjonen ikke var egnet, det var for mangelfullt. Det burde vært sendt i retur. Vi er like langt.

AKTIVITETSPLIKT - TILBUDSPLIKT – BEARBEIDINGSPLIKT

Begrepene kan gå i surr for noen å hver. Trøst får være at det gjør også oppfølginga av de ulike plikter, for myndighet, for tilbudspliktig rederi.

Gjeldende forskrift om Tilbudsplikt, vedtatt i 2003 sier følgende:

”Fangsten tilbys lokale kjøpere i henhold til forskrift av 12/09/03 om leveringsplikt for fartøy med torsketråltillatelse med endring av 22/12/06 og 05/03/2010. Fangstene tilbys i denne omgang (aktuell bedrift/kommune). Fangsten tilbys deretter øvrige bedrifter/kommuner i aktuell region såfremt berettiget bedrift avstår fra kjøp”.

”Forskriften setter retningslinjer for hvilke priskrav som kan legges til grunn ved utbud. Priskrav SKAL SETTES UT FRA OMSETNING AV OMBORDFROSSET TRÅLERRÅSTOFF FRA NORSKE FARTØY I RÅFISKLAGETS DISTRIKT, TIL KJØPERE I NORDLAND, TROMS OG FINNMARK, SENEST 14 DAGER FØR LOSSING. I HENHOLD TIL BESTEMMELSEN MÅ REDERI DEKKE FRAKTKOSTNADEN TIL KJØPERS ANLEGG HVIS KJØPER BEFINNER SEG I ANNEN REGION ENN LOSSESTED”.

Det forskriften ikke nevner, men som blir en selvfølgelighet er at tilbudsberettiget bedrift som kjøper fisken, selv må betale frakt fra lossested til sitt anlegg om fisken losses innafor samme kjøpsregion.

Med kjøpsregion menes, det Norges Råfisklag har definert som kjøpsregioner.

Eksempelvis, losses det fisk i Vardø eller Båtsfjord, kjøpes av tilbudsberettiget bedrift i Mehamn, så må bedriften i Mehamn betale for frakten av fisken fra lossested, Båtsfjord/Vardø til sin bedrift. Fra Vardø til Mehamn er det jo bare ca 60 mil, litt lengre enn Oslo Trondheim, så da så.

Når tilbudsplikten ikke fungerer

Så er hovedårsaken til det å finne i forskriften av 12/09/03.

Forskriftens ordlyd ble vedtatt av Høyre-regjeringen med fiskeriminister Ludviksen. Hvem som stod for regien med å formulere forskriften, er en annen sak.

De rødgrønne, med AP, SV og SP, overtok stafettpinnen kort etter.

De foretok to justeringer, dog uten større betydning. Hovedessensen i forskriften av 12/09/03, bremseklossen for at den tilbudspliktige fisken i større grad skal kunne kjøpes, bearbeides i Norge av norske sjømatbedrifter, ”PRISGRUNNLAGET OG FRAKTOMKOSTNINGER” det berørte man ikke i de 8 årene AP og samarbeidende partier satt ved makten.

Et stort politisk feilgrep, fra 70-tallet unnlot man å rette opp i den tid AP/samarbeidende partier satt ved makten etter forskriftsendringen kom i 2003.

Det mest bemerkelsesverdige er imidlertid at hverken AP eller tidligere samarbeidende partier fremstår tydelige for hvilke justeringer eller endringer de mener må til for at tilbudspliktig råstoff skal komme norsk industri og norske arbeidsplasser til gode. ”Pliktene skal overholdes, fisken skal leveres” sier AP, flere med. Hva er hensikten med at pliktene skal bestå når både AP og sittende regjering gjennom forskriften av 12/09/03 regulerer råstoffet bort fra norsk sjømatindustri?

”AP sitter med eneansvaret for at konsesjonene i sin tid ble tildelt, de sitter med ansvaret for at de unnlot å foreta seg noe sist de satt ved makten, er det da for mye forlangt at man i det minste er tydelig overfor velgerne, industrien og rederne som har disse pliktene, på hvilke endringer en eventuelt vil innføre hvis en kommer i posisjon på nytt etter høstens valg”.

I følge Fiskeribladet av 4 august, skal AP v/Heggø møte Lerøy og Nergård om pliktene. Det kan være en idé for AP at de balanserer det de her får høre med øvrige berørte, det være seg bedrifter eller kommuner.

Hva sittende regjering ønsker å gjøre med pliktene er jo flagget, rederlig, ærlig og greit. Det er i korte trekk at man vil oppheve alle plikter(fristille), samtidig beholde mottaks og produksjonskapasiteten(forstå det den som vil), gi noen millioner og noen KG til ulike innafor kyst.

Så kan man mene mye om det, noe som også gjøres, spesielt kom dette til uttrykk på avholdte folkemøter, hvor for øvrig tilnærmet ingen tilbudsberettigede fiskekjøpere møtte, forståelig nok.

Hva har politikeren å forholde seg til

Sjømat Norge har sammen med samarbeidende organisasjoner startet prosess for å bringe tilbake ca 20.000 arbeidsplasser utafor Norges grenser som baserer sin produksjon, sin verdiskapning på ubearbeidet råstoff fra Norge.

Det tilbudspliktige trålerråstoffet eksporteres i hovedsak ut direkte, mot intensjonene, godt over 100.000 tonn.

Norsk industri er i stor grad ekskludert fra å kjøpe dette råstoffet når tilbudsplikten, gjennom en politisk bestemt forskrift er basert på ”global pris”, ikke etter norske rammebetingelser, norsk prisliste, den ”dynamiske prislista”, som justeres hver 14 dag, prisgrunnlaget som garantisten for virksomheten til norsk sjømatindustri, kystflåten, forholder seg til.

I snitt utgjør forskjellen mellom global pris (internasjonal) og dynamisk pris (norsk) ca kr, 6,- / kr, 8,-.

Det er således mye profitt å hente med å selge fisken direkte ut for de selskaper som har tilbudspliktig trålerråstoff.

For tilbudspliktige selskaper som får myndighetene med på denne praksis, må det være lukrativt å få sende ut eget råstoff, høste profitt av det, bruke av den profitten til å konkurrere på pris om ferskt råstoff fra kystflåten med øvrige kjøpere, en slags subsidiering instruert av Staten.

Det politiske verdivalg

Det er Staten som eier, fordeler og bestemmer hvordan ressursene skal forvaltes og utnyttes, her er Staten suveren.

Det er den politiske ledelsen, statsråden, uansett politisk farve som har sviktet i pliktsaken. Fullmakten og handlingsrommet er tildelt.

Like enkelt som forskriften over natten ble endret 12/09/03, slik den lyder i dag, kan den endres på nytt om Staten/regjeringen ønsker det.

Skal tilbudspliktig trålerråstoff, tildelt av Staten i en bestemt hensikt, regulert av forskrift av 12/09/03, for omsetning, tilpasses utenlandsk industri og arbeidskraft, eller skal det tilpasses Norsk industri, rammebetingelser og arbeidsplasser, på lik linje med det den øvrige flåten og Norsk industri lever etter.

Det er det dette handler om, ikke pliktkommisjoner, ikke Eidissen, ikke hvorvidt fisken tilbys frossen eller fersk.

Vi erfarer at kystflåten, stor kyst spesielt, nå holder hjulene i gang ved en rekke bedrifter fra Båtsfjord i nord til Myre i sør, med fisk fra nordlige farvann.

Dette er en utvikling vi bare ser begynnelsen av. Det er vel kanskje derfor at politisk ledelse i fire av fem alternativer lener seg til kystflåten når alternativer for hvor råstoff skal hentes for å sikre råstoff til Mehamn-fabrikken skal utredes.

”Trålerne har jo ikke gjort noe galt”. Så da så.

Etter hvert som erfaringer høstes bør det ikke komme som noen overraskelse om kystflåten, stor kyst spesielt, utvikler fartøy og metoder for direkteforsendelser av fisk til industrien i Europa. Man går utenom kjøperen på land, hopper over ett ledd, tar profitten selv.

Det etter samme prinsipp som tilbudspliktige trålerråstoff sendes ut, tilrettelagt av ulike regjeringer.

Godt valg til alle.