Det mest effektive enkelttiltaket er å øke barnetrygden kraftig. Barnetrygden har ikke vært økt siden 1996, men hvis den hadde fulgt prisstigningen, ville nesten 20 000 færre barn levd i fattigdom. I tillegg til en økning av barnetrygden generelt, vil SV sikre ekstra tillegg i barnetrygden for enslige forsørgere og familier med mange barn.
I Nordland er det 3789 barn som lever i fattigdom. Med prisjustering av barnetrygden ville altså rundt syv hundre barn sluppet dette. Disse tallene er viktige, men hva er egentlig et fattig barn i Norge? Jo, det er barn som går i utslitte klær og for små joggesko.
Barn som ikke kan gå på fotballtrening, fordi den årlige avgiften er for høy for familien. Barn som ikke går i bursdager fordi de ikke kan kjøpe gave. Barn som ikke selv får feire bursdag av samme grunn. Når jula, eller sommerferien kommer, gleder de seg til den er ferdig, for ingenting er som hos andre i fattige familier. En oppvekst i fattigdom setter varige spor, og påvirker barnas psykososiale helse.
På andre områder setter vi oss mål, og bestemmer oss for at det er viktig å gjøre noe med det. I klimakampen har vi togradersmålet, og i samferdselen har vi en nullvisjon for trafikkdrepte. Jeg mener vi bør ha en lignende målsetting i fattigdomsbekjempelsen.
Norge bør klare å halvere barnefattigdommen på ti år. For å greie det må vi begynne med barnetrygden. Vi har råd til øke den kraftig. Det vi ikke har råd til, er å sitte stille mens barn vokser opp under forhold som vil prege dem for resten av livet.
Det er derfor SV har stilt krav til et eventuelt regjeringssamarbeid om at barnetrygden må økes for første gang på over tjue år. I tillegg til en økning av barnetrygden generelt, vil SV sikre ekstra tillegg i barnetrygden for enslige forsørgere og familier med mange barn. Det vil være et første steg i retning av å gi alle barn den oppveksten de fortjener.