Bruk av hydrogenperoksyd (HO) i behandling av lakselus skal bort og oppdrettslaksen skal i lukkede merder. I utgangspunktet kan dette synes som en genial løsning med super miljøgevinst, men det er før en tar fram kalkulatoren.

Vi produserer rundt 1.3 millioner tonn oppdrettslaks og regnbueørret i dette landet. Til det går det med cirka 1,5 millioner tonn fiskefôr. Laksen bruker 0,5 kg oksygen for å forbrenne 1 kg fiskefôr. Dette oksygenet får den gjennom sjøvann, og 1 m sjøvann gir maksimalt 4 g oksygen. Altså går det med 150 m med sjøvann for å produsere 1 kg laks. Dette sjøvannet leverer sjøvannsstrømmene langs kysten kostnadsfritt.

Det geniale i dette systemet er at sjøen ved hjelp av alger og gjødsel (noen kaller det skit) produserer det oksygenet som fisken har brukt, uten kostnad, verken i kroner eller CO utslipp.

Ønsker vi at all produksjon skal på land må vi først finne plass i strandsonen til mellom 1000 og 2000 siloer med høyde på omlag 30 m. Deretter må vi installere et pumpeanlegg som leverer sjøvann uten avbrudd. Fisk tåler stopp i vanntilførselen omtrent like lenge som vi greier å holde hodet under vann.  Pumpene krever strøm, veldig mye strøm. Skulle vi ha produsert all laks på land i 30 m høye siloer så ville det ha gått med strøm tilsvarende 10 byer på Trondheims størrelse.

Nå vil sikkert enkelte ingeniører hevde at det går an å produsere med langt mindre energiforbruk ved å benytte lukkede anlegg der løftehøyden blir lavere, men likevel er det snakk om et gigantisk el-forbruk. Et helt unødvendig el-forbruk fordi naturen leverer oksygenet uten kostnad.

Den mest miljøvennlige oppdrettsmetode for laks og regnbueørret er altså i åpne merder der naturen selv forsyner fisken med oksygen. Så har oppdrettsnæringen sine miljøutfordringer som all annen matproduksjon. Disse må oppdrettsnæringen finne løsninger på.