Yngve Laukslett, styremedlem og tidligere leder i Andøy Høyre:

Til angrep på Høyres «styrking av Forsvaret»

Meninger

Høyres Hårek Elvenes påstår i ulike leserinnlegg at Høyre styrker Forsvaret i nord og at Norge er NATO i nord. Det sistnevnte er utvilsomt riktig, det førstnevnte kan man stille betimelige spørsmål ved.


 

Det har alltid vært et misforhold mellom Norges operative kapasiteter og den nasjonale basestrukturen. Et slik misforhold var nødvendig under den kalde krigen for at Norge skulle ha logistikkmessig bærekraft å ta imot nødvendig militær assistanse fra NATO. 

Tidligere forsvarssjef (FSJ) Sverre Diesens spådommer på 1990-tallet og frem til tidlig 2000-tallet om et vennligsinnet og vestlig orientert Russland ble førende for avviklingen av «invasjonsforsvaret». Forsvaret ble da transformert fra avskrekking mot øst til deltakelse med spesialiserte kapasiteter i det nye NATO konseptet, der alliansen deltok i «out of area» operasjoner for å ivareta vestens interesser.


– Forsvaret gjenoppbygges

– Norges forsvar har hatt tunge år, med nedbygging og underfinansiering.

 

Diesens verdensanskuelse har vist seg, ikke overraskende, å være fullstendig feil. Russland er og forblir en stormakt som har vedvarende motstridende interesser sammenlignet med Europa og USA. Så snart Russland fikk en bærekraftig økonomi, midt i Putins presidentperiode, begynte moderniseringen av det russiske forsvaret. Den tradisjonsrike og stolte stormakten begynte så, naturlig nok, å hevde sine interesser i sin egendefinerte interessesfære. Dette er helt grunnleggende realpolitikk. 

Dette måtte omsider føre til konfrontasjoner; etter flere muntlige advarsler som stort sett ble ignorert av vesten ble militærmakt brukt i 2004 for å forhindre Georgias NATO og EU ambisjoner. Realpolitikken sank imidlertid ikke inn i Europa, men i 2014 ble det igjen blodig alvor. Denne gang i Ukraina.


– Den som ikke har gjemt seg nå må stå…

Glenn Maan stemmer for første gang Senterpartiet. Det mye på grunn av Høyre, Frp og Aps forsvarspolitikk.

 

Nå har NATO-landene omsider oppdaget realpolitikkens prinsipper og at disse fremdeles er høyst gjeldende. Dette har medført at Alliansen har «kommet hjem» fra sine til dels mislykkede engasjementer i Midtøsten og gjenopptar misjonen alliansen ble opprettet for i 1949; avskrekking mot øst. Norges forsvar må innrettes på nytt, en innretting som i utgangspunktet burde være unødvendig.

Alle politiske partier må ta sin del av ansvaret for at Hæren, som Gen.lt. (p) Robert Mood, oppsiktsvekkende uttalte for en tid siden ved Oslo Militære Samfund, «bare kan forsvare en bydel i Oslo». Imidlertid fører Høyre en noe overdrevet retorikk vedrørende partiets satsning på Forsvaret og sitt kjærlighetsbarn, Langtidsplanen for Forsvaret (LTP).

Langtidsplanen slår fast at med kortere varslingstid må allierte forsterkninger komme til Norge både på et tidligere stadium og i et raskere tempo. Dette er helt riktig, imidlertid er det en logisk brist i Høyres retorikk.

Strategisk tyngdepunkt er et begrep som anvendes der egenskaper, posisjoner eller kapasiteter som mer enn noe annet er styrende for viljen og evnen til fortsatt strid. Kampfly er en slik kapasitet. Viktigheten av at Norge, sammen med NATO, besitter et overlegent antall kampfly i operasjonsområdet som kan etablere og holde luftherredømme over tid er avgjørende i en militær konflikt; Uten luftherredømme kan hverken Hæren eller Marinen utføre sine oppgaver i krig. 

Undertegnede gikk av som leder i Andøy Høyre i protest mot regjeringens LTP og den «historiske» satsningen i nord som særlig Elvenes reklamerer for. Imidlertid blir ikke budskapet til Elvenes bedre av stadige gjentakende kronikker og leserinnlegg med samme hule innhold. Faktum er at Høyre beklageligvis er arkitekten bak en basestruktur for kampfly i Nord-Norge med svært begrenset kapasitet. Et sentralt spørsmål Elvenes må svare på er hvor mange kampfly en slik basestruktur kan understøtte og om dette er tilstrekkelig for å opprettholde et luftherredømme i nordområdene?

Dette må Elvenes åpenbart ha kunnskaper om siden han og Høyre mener det er riktig at Evenes, en underdimensjonert base for vedvarende kampflyoperasjoner, blir den eneste kampflybasen i Nord-Norge.

Imidlertid kan Elvenes ta lærdom av den nære historien; Året er 1999 og NATO går til angrep på Serbia. Ifølge en artikkel i Air Force Magazine, ble krigen initiert av NATO med 250 fly. Når Serbia kapitulerte var den totale flystyrken oppe i over 1000 fly, mesteparten kampfly.

Det er lite eller ingenting som har forandret seg innenfor kampflyoperasjoner siden 1999. Slike operasjoner er drevet av geografi, det vil si en viss nærhet til operasjonsområdet. En rapport fra anerkjente RAND Project AIR FORCE estimerer at 350 kilometer er den ideelle avstanden fra hjemmebasen for kampfly til operasjonsområdet. Dersom denne avstanden økes til 900 kilometer, sier analysebyrået at avstanden er operasjonell uforsvarlig.

Det er mulig at Elvenes, en Vesteråling som er på valg for Akershus Høyre, har fortrengt de store avstandene i nord. I så fall kan undertegnede bistå med geografi opplysninger: Fra Andøya flystasjon til Alta, hovedområde for øvelse Joint Winter 2017, er det ca. 350 kilometer. Fra Alta til Ørlandet er det ca. 1000 kilometer. Her er det nødvendig å minne om at kampflyoperasjoner er drevet av geografi og at nærhet til operasjonsområde er kritisk for å løse oppdraget. Videre er det et militært faktum at antall kampfly er et strategisk tyngdepunkt, eller fortalt på enkel måte; kampfly har avgjørende betydning for utfallet av en konflikt.

Ved øvelsen Joint Winter deltok Luftforsvaret, ifølge forsvarets hjemmesider, med 30 flyvninger per døgn. I en reell situasjon ville dette beskjedne innslaget fra Luftforsvaret blitt filleristet av et sterkt russisk luftforsvar supplert med noe av det mest avanserte luftvern systemet i operativ tjeneste; SA-21 GROWLER [NATO betegnelse]. Dette luftvern systemet har ifølge åpne kilder en rekkevidde langt inn i Troms fylke. General Scaparrotti, Supreme Allied Commander Europe (SACEUR), har i en nylig høring i det amerikanske Senatet, uttalt at dette systemet er av dyp bekymring for NATO. Generalen uttalte at SA-21 GROWLER truer NATOs evne å prosjektere luftmakt ved alliansens grenseområder til Russland. Nord-Norge er et slikt grenseområde og jeg minner Elvenes om hvilke ressurser NATO måtte anvende i Serbia i 1999 mot langt mindre kapable systemer.

I dagens Nord-Norge besitter NATO en robust infrastruktur for styrkeforflytting til nordområdene. Kapasiteten til å motta betydelige antall allierte kampfly er tilfredsstillende på grunn av kapasiteten ved flystasjonene i Bodø og Andøya. Disse er i dag i full drift med flyoperative flater, områder for å lagre våpen og ikke minst har basene en betydelig lagringskapasitet for flydrivstoff. Imidlertid er Bodø vedtatt nedlagt i en tidligere LTP og all infrastruktur ved Bodø utgår dermed for styrkeforflytting. Argumentene som kunnskapspartiet Høyre bruker for å begrunne nedleggelsen av Andøya flystasjon blir i et slikt perspektiv så operativt og økonomisk svake at det er nærmest flaut å innrømme at man har stemt på «forsvarspartiet» Høyre i alle år.   

Elvenes forfekter altså en basestruktur i nordområdene som i følge en oppgave ved US Naval War Colledge, reduserer mottakskapasiteten for allierte kampfly i nordområdene med omkring 90 prosent. Hvordan det er mulig å etablere et luftherredømme i nordområdene med slike rammebetingelser, gitt de kapasiteter Russland besitter, er for de aller fleste med kunnskaper om luftoperasjoner uforståelig. Elvenes har vist nærmest magiske retoriske evner når han gjentatte ganger unnlater å forklare denne sammenhengen. Velgerne og media må imidlertid ikke gi opp; Elvenes og Høyre må redegjøre for denne konkrete saken som er avgjørende for Nord-Norge i en militær konflikt.

Det er svært skuffende at forsvarspartiet Høyre ikke arbeider for en forsvarsstruktur som understøtter kampflyforsterkninger i nordområdene. Andøya flystasjon er en kritisk viktig brikke for at NATO kan flytte et tilstrekkelig antall kampfly til nordområdene slik at luftherredømme kan etableres og holdes over tid. Det har i realiteten ingen hensikt å styrke mottaksapparatet i Ofoten for landmakten dersom luftmakten glimter med sitt fravær; Antall kampfly er et strategisk tyngdepunkt.

Videre er det beklagelig at en reetablering av militær aktivitet på Rygge går på bekostning av Forsvaret i Nord-Norge. Et rakrygget Høyre burde styrke forsvarsevnen på Østlandet uten at dette går på bekostning av Hærens evne til mobilitet og den generelle beredskapen i nordområdene; inklusivt avviklingen av Sjøheimevernet (SHV) og nedbemanning av Heimevernet (HV). Nord-Norge grenser til en militær stormakt som har vedvarende motstridende interesser sammenlignet med Vesten. Nordområdene er av enorm strategisk viktighet for Russland og ressursene i Arktisk er kritisk for fremtidig økonomisk utvikling i Russland. I så måte er en reduksjon av norsk mottaks- og forsvarsevne i Nord-Norge et meget uheldig signal å gi til en realpolitisk orientert stat som Russland. 

Man kan undres om Elvenes og majoriteten i Høyre forøvrig, har hentet sin inspirasjon fra en viss pensjonert general og, utrolig nok, styremedlem i Narvik Havn KF i Ofoten. Til tross for Russlands herjinger med Georgia og Ukraina forfekter vedkommende fremdeles at tiden der stater gikk til krig mot hverandre er over. 

En slik tenkning for nordområdene vil i så fall være et fait accompli ovenfor Nord-Norge og dette må befolkningen som er opptatt av forsvarspolitikk tenke på valgdagen 11. september 2017.