Av Åshild Pettersen, varaordfører Vefsn:

– To deler – ett Nord-Norge

Stortingsvalget har gitt et resultat som innebærer at Nord-Norge deles inn i to enheter. Dagens Nordland og et sammenslått Troms/Finnmark. Nå må vi sørge for at det felles Nord-Norge-perspektivet forsterkes – og ikke svekkes gjennom ny-organiseringen, skriver Åshild Pettersen, varaordfører Vefsn og deltaker på Agenda Nord-Norges ambassadørprogram

Åshild Pettersen,SV, andværing.

Meninger

Noen mener det beste måten å fremme det nordnorske fellesskap vil være å slå alle tre fylkene sammen til en stor, nordnorsk region. Det kommer ikke til å skje, i hvert fall ikke nå. Derfor er det mitt håp at alle nordnorske krefter, på tvers av kommune- og fylkesgrenser, nå bruker tid på å forene landsdelen, ikke splitte den. En splittelse er en svekkelse, og det har vi ikke råd til.

Da en gjeng nordlendinger satt på Royal kafe i Oslo i 1894, stilte de det store spørsmålet: Hva skal vår egen landsdel hete? De døpte den til Nord-Norge. Mye i nord så annerledes ut for 123 år siden. Mange var fattige, næringslivet ensidig og både kommune- og fylkesgrenser var annerledes. Likevel så de seg som en enhet – og tok navnet Nord-Norge.

Jeg mener vi har en historisk arv og en forpliktelse til å videreføre og forsterke dette arbeidet. Nord-Norge går kontinuerlig gjennom ulike omstillinger og reformer. Staten har inndelt landsdelen i flere titalls regioner – en for Helse Nord, en for politiet, en annen for Heimevernet osv. Allikevel må vi som bor i nord alltid insistere på at vi identitetsmessig tilhører en og samme region.

Skal Nord-Norge ha slagkraft og definisjonsmakt i konkurranse med langt mer folkerike regioner ellers i landet, må vi stå sammen. Vi konkurrerer alle om den samme pengesekken, som må forventes å bli mindre i årene som kommer. Med store avstander og få mennesker må vi være både kløktig og framoverlent hvis vi skal sørge for den utviklingen som skal til for å tiltrekke seg innbyggere og kompetanse.

Det sies at Nord-Norge er mulighetenes landsdel, men skal vi unngå å bli en ressurskoloni som fagfolk fra andre steder i landet pendler til, må vi stå sammen og innta en offensiv posisjon når rammebetingelsene for utvinning av de rike naturressursene våre skal settes.

Vi er et havfolk. Det var havets rikdommer som trakk folk hit for 20 000 år siden. Det var havets ressurser som bygde landet, som skapte muligheter og velferd for alle. Uansett hvordan fremtiden til Norge blir, kommer havet til å stå sentralt. Fisken skal tilhøre folket og føre til arbeidsplasser og verdiskapning langs kysten. Dette er et eldgammelt prinsipp som har forvitret og ført til at et tjuetalls familier nå kontrollerer halvparten av fiskerirettighetene, og bare ti prosent av de pliktbelagte kvotene leveres på land. En fiskekvote i Nord-Norge koster i dag mer enn en villa på Senja, å bli fisker har blitt for dyrt for vanlige folk. Det er på tide å ta havet tilbake, og sørge for et hjemfall av kvoter som kan revitalisere fiskeværene i nord.

Skognæringa er, bokstavelig talt en del av det grønne skiftet. I Nord- Norge er skogbruk en viktig næring for mange bygdesamfunn. I tillegg er skogen fornybar, lagrer CO og kan bidra til å erstatte fossil energi. Det er allikevel svært lite av det som tas ut av skog som blir videreforedlet i nord. Det å etablere mer foredlingsindustri der skogen tas ut vil bidra til å gjøre næringa enda grønnere.

Også i mineralnæringa må vi komme oss høyere opp i verdikjeden og etablere mer bearbeidende industri. Den miljøvennlige vannkraften skal brukes lokalt til å videreforedle og produsere, heller enn å eksportere den til utlandet. Tilgangen på ren og rimelig kraft er et av Nord-Norges viktigste konkurransefortrinn når det kommer til industri, og det vil være svært lite framsynt å gi slipp på det.

Regjeringens nordområdestrategi ramser opp mange muligheter, men veldig få konkrete tiltak. Det åpner for at landsdelens politikere kan stake ut kursen selv og kreve å få være med på utformingen av noen rammebetingelser. Vi må nå lage en offensiv handlingsplan hvor utvikling og vekst i Nord-Norge står sentralt. Det er på tide at Nord-Norge tar grep om roret og staker ut kursen for egen framtid.

Nord-Norge alltid vært et grenseland og kontakt, samarbeid og handel på tvers av grensene er en sentral del av kulturen her oppe, vi har det i ryggmargen. Det er opp til oss å sørge for at det ikke forandrer seg når det nå er tegnet opp noen nye fylkesgrenser på et kart.