Frem mot 2050 forventes det en nær dobling av godstransport på vei, etterfulgt av 85% for jernbane og 58% for sjøtransport. Samtidig tilsier nasjonale miljømål at det må skje en halvering av miljøgassutslipp fra transport innen 2030. Dette er selvmotsigende, og med dagens politikk er det heller ikke mulig.

Samtlige forskningsprosjekt, miljøanalyser og rapporter som begir seg inn på dette temaet viser alle det samme: mer gods må overføres fra vei til sjø. Transportøkonomisk Institutt er enige. Miljøorganisasjonene er enige. Samtlige politiske parti er enige. Mer gods må sendes sjøveien. Hvorfor er det da så vanskelig i praksis?

Sjøen er miljøveienKlimaeffekten ved godsoverføring fra vei til sjø er godt dokumentert. Et lasteskip slipper ut mindre CO2, NOx og andre klimagasser enn om tilsvarende last blir sendt på semitrailere. Et eneste lasteskip kan flytte last tilsvarende 300 lastebiler. Det fører til færre lastebiler på veiene. Dette fører igjen til mindre veislitasje, færre ulykker med tap av menneskeliv, mindre støy og støv. Sjøveien er ferdig brøytet og saltet. Den ligger der klar til bruk, og det uten store og unødvendig dyre investeringer.

Satsingen på godsoverføring går for sentRegjeringen har de siste årene levert flere gode tiltak når det kommer til godsoverføring. En tilskuddsordning for godsoverføring er opprettet som ser ut til å kunne ha god effekt. En reduksjon i noen statlige avgifter er gjennomført, som senker et stort avgiftstrykk noe. Men samtidig viser utviklingen at godstransport på sjø taper terreng for godstransport på land. Andelen av midlene i Nasjonal Transportplan som går til kyst og sjø, er rundt 3%. Det er underlig at den transportformen som er mest miljøvennlig og belaster samfunnet minst har det største myndighetsbelagte avgiftsregimet.

Staten må ta sterkere grepKystrederiene etterlyser et rasjonelt og konkurransedyktig sjøbasert logistikksystem, fullstendig og likeverdig, integrert i det nasjonale transportnettverk. I den nasjonale transportstruktur er havnene kommunale og staten mangler derfor virkemiddel. Løsningen er at Kystverket får fullmakt til en sterkere styring av havnevirksomhetene, uavhengig av eierskap. Dette bør innarbeides i den pågående revideringen av Havne- og farvannsloven.

Kystverket som transportetatRederiene som går langs norskekysten og som skal konkurrere med både norske og utenlandske trailere trenger en effektiv havnestruktur. For å oppnå dette må staten, gjennom Kystverket, ta mer styring og kontroll med norske havner. For å komme videre med målsetningen om mer godsoverføring, trenger vi som land et organ som sikrer mer helhetstenkning for bygging av infrastruktur og standardisering av teknologivalg i havnene. I samarbeid med andre transportetater, må det sikres samlokalisering for intermodale logistikk knutepunkt mellom sjø, vei og bane. Statlig investeringsstøtte, med vekt på standardisering av infrastruktur og teknologivalg i havnene, må etableres og styres fra sentralt hold. Kommunene kan fortatt være eiere av havnene, men trenger sterkere retningslinjer.

Et havnenes HavinorSe til luftfarten. Alt er standardisert. Staten har tatt grep gjennom Avinor. Denne modellen bør overføres til havnene. Staten bør snarlig opprette et havnenes Havinor ved sjøfartens egen transportetat, Kystverket. Dette krever imidlertid at Kystverket forsterkes med tilstrekkelig kompetanse, resurser og et mandat som bringer oss fremover.