– Ta ansvar for kysten

Uansett ståsted så må man bare innse at politisk styring ikke er til å unngå, det er en nødvendighet, skriver Jon Edvard Johnsen i dette tilsvaret til Sverre johansens kronikk i Fiskeribladet 01.11.17.
Meninger

Man kan vanskelig si seg uenig i hovedbudskapet i innlegget til Johansen, Manglende råstofftilgang til industrien, begrenser industriens muligheter.

Veien mot målet, øke råstofftilgangen til industrien fra fangstleddet er det derimot ulik oppfatninger om.

Det er staten som eier, forvalter og tildeler fisk for beskatning og verdiskapning, alt etter hva tilrådningene er for de ulike artene. Slik er det, slik må det være.

Uansett ståsted så må man bare innse at politisk styring ikke er til å unngå, det er en nødvendighet.

Kystflåten stiller opp, tilnærmet 100% med råstoff til norsk industri. Så er det med kystfiskeren som med bonden, åkeren må høstes når sesongen er der, det samme gjelder poteten, slik kan man dra utallige eksempler, hvor sesong, årstid osv spiller inn for størst mulig utbytte, uansett gren. Vi må lære oss å leve med det, tilpasse oss det faktum at det er og blir slik naturen bestemmer.

Det blir heller hverken mer eller mindre fisk til fordeling på industrien om det er 100 båter som fisker eller 80 båter.

Det burde også være uinteressant hvem som eier båtene. Det interessante er hvordan fisken kan gjøres tilgjengelig for Norsk fiskeindustri. Her blir det viktig med sterke politiske føringer med pekefingeren opp. Det er her det har sviktet.

Kystflåten bidrar for tiden sterkt til aktivitet i Finnmark, i øst spesielt. Flåten er inne i ei positiv utvikling for å utvide sesongene, vår sommer med Bjørnøyfisket. Dette er utviklingstrekk som kommer industrien til gode.

Utviklinga for levendelagring, få utjevnet sesongene på den måten kan man imidlertid være mer betenkt over. Her vil det ikke være fangstleddet som vil være bøygen fremover men offentlig myndighet, regelverket.

Det som synes bekymringsfullt i Johansens kronikk er den noe lettvinte formulering hva angår ”tilbudspliktige trålere”, råstoff til Norsk industri fra den del av flåten.

Man omtaler tilbudspliktige trålere som ”en liten brikke i Norsk fiskeripolitikk”, videre ”et pliktsystem som bare omhandler en liten del av de Norske kvotene”, til sist ”Diskusjonen om pliktene i fiskeripolitikken bør ikke avgrenses til et par bedrifter og noen trålere”.

Dette er mulig det er rett måte å se det på, men om målet er å øke råstofftilførselen til Norsk industri tror jeg man gjør klokt i å se litt nærmere på realitetene.

”Pliktene” slik de fremstår, er et produkt fremkommet etter en bestilling fra industrien selv.

Industrien tok initiativ, jobbet frem gjeldende forskrift, gjennom sin organisasjon på rederisiden, Fiskebåt. Det erstattet konsesjonsvilkårene. Forskriften ble politisk vedtatt i 2003. Rett eller galt, det kan man diskutere men slik er det.

Så kan Sjømat Norge velge om man vil forholde seg til hva gjeldende ”plikter” tilsier av råstoff til Norsk industri, eller man vil forholde seg opprinnelige konsesjoner/kvoter totalt som ”industrieide” trålere har, råstoff tiltenkt Norsk fiskeindustri, det som var bestemmende før 2003.

Tar man det siste alternativet kommer man fort opp i ca 150,000 tonn.

Formuleringa ”en liten brikke i Norsk fiskeripolitikk” blir litt tynn i en slik sammenheng.

Det som omhandles som ”et par bedrifter” er fort råstoff fra fellesskapet beregnet til Norsk Industri i størrelsesorden 140,000 tonn. 38 konsesjoner, rundt der.

Når ett av de største enkeltselskaper/rederier med store industrieide trålerkvoter, beregnet for egen produksjon, åpent og ærlig sier at alt råstoffet blir solgt ut direkte, så kan man spørre seg om Sjømat Norge er konkret nok på adresse når en etterspør økt råstofftilgang.

Man finner mye ”tilgjengelig” råstoff blant egne medlemmer.

Stadig mindre fisk omsettes på auksjon. Kun 45% av den fryste fisken som landes i sør blir omsatt på auksjon gjennom SUROFI, forøvrig en fallende tendens.

Den øvrige fisken går ut bakdøra, rett til utlandet gjennom eksportselskap, eid av rederiene.

Er det slik vi vil ha det. Er det slik realkapitalen, fellesskapets ressurser skal forvaltes av Norske politikere, bort fra Norsk industri, verdiskapning her til lands.

Det er ikke en dag for tidlig at myndighetene retter blikket mot industriens rammevilkår.

Industrien har imidlertid et forklaringsproblem. Man har fått tildelt betydelig med råstoff fra fellesskapet men man valgte å henvendte seg til Politiske myndigheter, ba om aksept som i praksis tilsier, eksportere råstoffet ut ubearbeidet globalt, samtidig som man hevder ”Manglende råstoff begrenser industriens muligheter”. Kanskje Sjømat Norge vil engasjere seg for å få endret forskriften, tilbake til start.

Industrien skyter seg selv i foten. Når man sender ut betydelige kvanta råstoff bort fra Norsk industri, skapes et tomrom. Det må etterfylles med råstoff fra kystflåten, ellers opprettholder man ikke pålagt aktivitet på anleggene.

Det skaper en større etterspørsel enn der er tilgang, prisspiralen går opp, profitten blir igjen på fiskers hand. Industrien graver aktivt sin egen grav.

Fisken fra kystflåten kan bare tilbys en gang. Sjømat Norge bør derfor konsentrere oppmerksomheten bli mer konkret og tydelig med krav til myndighet om at fisk som i dag går direkte ut, skal tilbys Norsk industri på vilkår basert på Norske rammebetingelser for lønnsomhet og verdiskapning.