Dagsrevyen, NRK1, tirsdag 14. november: Rasende var hun nok, men likevel mild og blid og smilende. Utenpå. Inni sikkert sjokkert over snuoperasjonene til Ap og SP hva angår de såkalte oktoberbarna, de unge menneskene som FrP nå vil ha ut av Norge.

Jeg kjente på eget raseri. Jeg var så sint at jeg kunne knust tv-en! Jeg kunne kalt damen de verste ting!

Hvordan kan man opptre med slik iskulde? Hvordan kan man som statsråd si noe så toskete som «det blir vel slik nå at asylopprørere, innvandringsaktivister og interesseorganisasjoner skal bestemme asylpolitikken og åpne grensene for alle som vil inn»? Hvordan kan hun være stolt over «alt FrP har fått til» – at ankomsten av flyktninger nå er lavere enn på 1990-tallet? Hvordan kan hun finne på noe så naivt som å si at restriksjoner på utsendelse av unge afghanere skaper en oppfatning der ute at Norges grenser nå er åpne for alle som vil inn?

Asylmottak over det ganske land legges ned. De som har bodd der, sendes videre til et eller annet mottak som ennå er åpent, for så å sendes videre kanskje både en og to ganger fordi også mottaket de er blitt flyttet til, legges ned. Barna må bytte skole både en og to og tre ganger. Lærere forteller at de ikke gidder bry seg stort med disse ungene, «for de flytter jo snart, likevel». Kvinner og menn som har slått rot i lokalsamfunnet, deltar i frivillig arbeid, er integrert, må bli kjent på nytt, ta tak på nytt, engste seg for nye utfordringer nok en gang.

Unge enslige flyktninger sendes tilbake til et land der det er fare for liv og helse. Barnefamilier sendes til land med et språk barna ikke kjenner og en kultur som er fremmed for dem. De har aldri vært der, de er kanskje født på flukt, kanskje født i Norge.

Kvinner returneres til land der det venter dem straff i form av pisking eller i verste fall dødsstraff ved steining. I Norge mener FrPs politikere å vite at de som sendes ut, får beskyttelse nok i landet de sendes til. Og at de har det bra nok der. Men UDI påpeker at Norge er helt på kanten av hva som er folkerettslig forsvarlig!

Barn har det IKKE bra nok når de sendes til et sted der de ikke kjenner språket og kulturen. Mange av dem har strevd mer enn nok med å tilpasse seg norske forhold, norsk skole og norsk kultur. Mange av dem er traumatisert både på grunn av dette og på grunn av hva de kan ha sett og opplevd under flukten til Norge og i landet de kommer fra. Ingen kvinner har det bra når de må leve i daglig angst for å bli hentet av politiet og utsatt for groteske avstraffelser. Inge unge menn har det bra når de bor i et land hvor det ikke er arbeid å få, hvor de ikke har mulighet for å skaffe seg en utdannelse. Ingen familier har det bra når de tvinges til å leve under kummerlige fattigslige forhold i et land de tidligere har følt seg tvunget til å forlate.

For få år siden klaget kommune-Norge over hvor så dyrt det var med disse flyktningene, at de ikke hadde råd til å ta imot dem. Hvorfor konkurrerer de nå om å få flyktninger de kan bosette? Og er stolte dersom de lykkes? Og forteller at det er lønnsomt? Forstå det den som kan.

Red.anm: Innlegget er oversendt Sylvi Listhaug for tilsvar.