– Langtidsplan uten faglig forankring

Høsten 2016 behandlet Stortinget prop 151S, Langtidsplanen for Forsvaret (LTP), hvor flere kontroversielle forslag fra regjeringen skapte intens debatt vedrørende forsvarets innretning.
Meninger

Basestrukturen i Nord-Norge og skjebnen til Andøya flystasjon var et av flere omstridte temaer hvor økonomi synes å være den avgjørende faktoren for Stortingets avgjørelse.

I etterkant har sjefen for Luftforsvaret styrket denne antakelsen ved beskrive avgjørelsen om å legge ned Andøya flystasjon som en strategisk avgjørelse, og ikke en forsvarsfaglig. Denne betraktningen er oppsiktsvekkende og viser at Stortinget i realiteten har vedtatt en forhastet langtidsplan som mangler operative analyser og vurderinger angående luftforsvarets basestruktur. Nedleggelsen av Andøya flystasjons har betydelige konsekvenser for totalforsvaret og allierte kampflyforsterkninger. Imidlertid manglet slike vurderinger i Stortingets beslutningsgrunnlag.

Denne oppsiktsvekkende svakheten har skapt en naturlig grobunn for ulike partier å fremme nye forslag omkring nedleggelsen av flystasjonen som har betjent Norges og NATOs langtrekkende maritime patruljefly siden 1960 tallet.

Bekymringen som opposisjonen i Stortinget uttrykker deles av sentrale ledd i Forsvarets Militære Organisasjon (FMO) og i NATO. Vår nye forsvarsminister (FMIN), Frank-Bakke Jensen, bør benytte sin besøksrunde til Forsvarets operative avdelinger til å lytte til de reelle fagmilitære og deres bekymringer. Videre bør FMIN sette seg inn i hva General Curtis M. Scaparrotti, sjefen for Amerikas European Command (EUCOM) og Supreme Allied Commander (SACEUR) mener om den militære utviklingen i nordområdene. I en åpen høring i det Amerikanske Senatet uttalte Scaparrotti at den økte russiske aktiviteten i nordområdene fører til at NATO må gå tilbake til operasjonsmønstre og holdning som alliansen benyttet under den kalde krigen.

Russlands president Vladimir Putin har gjentatte ganger i russisk media omtalt arktisk og nordområdene som et vitalt strategisk område innenfor den økonomiske og militære sfæren.  Realpolitikkens premisser er med dette bestemt; USA/NATO akter ikke å la Russland dominere nordområdene og svarer på den Russiske opprustningen ved å øke NATOs militære nærvær og kapasiteter i nordområdene. Spørsmålet den nye FMIN må stille seg er hvordan Norge kan møte den militære virkeligheten i et geopolitisk strategisk viktig område.

Siden USA gjennom SACEUR peker på at «kald krig» taktikker er den nye fremtiden er det betimelig å minne på følende; Det har alltid vært et misforhold mellom Norges operative kapasiteter og den nasjonale basestrukturen. Et slik misforhold var nødvendig under den kalde krigen for at Norge skulle ha logistikkmessig bærekraft å ta imot nødvendig militær assistanse fra NATO; Slik er det også i fremtiden. 

LTP slår fast at med kortere varslingstid må allierte forsterkninger komme til Norge både på et tidligere stadium og i et raskere tempo. Imidlertid la regjeringen frem et proposisjon blottet for det mest sentrale elementet innenfor forstekningsplanverket; styrkeforflytting av allierte kampfly.

Strategisk tyngdepunkt er et begrep som beskriver kapasiteter, egenskaper, eller posisjoner som mer enn noe annet er styrende for viljen og evnen til fortsatt strid. Dersom en fiende gjennomfører et målrettet angrep mot et strategisk tyngdepunkt, og lykkes, er sannsynligheten stor for at striden er vunnet. Kampfly er en slik kapasitet. Viktigheten av at Norge, sammen med NATO, besitter et overlegent antall kampfly i operasjonsområdet som kan etablere og holde luftherredømme over tid er avgjørende i en militær konflikt. Årsaken til dette er et militært faktum; Uten luftherredømme kan hverken Hæren eller Marinen utføre sine oppgaver i krig.  

Et sentralt spørsmål den nye FMIN må svare på er hvor mange kampfly basestrukturen som langtidsplanen legger opp til kan understøtte og om dette er tilstrekkelig for å opprettholde et luftherredømme i nordområdene gitt de kapasiteter Russland besitter.

Imidlertid kan vi støtte oss til empiri fra den nære historien; Året er 1999 og NATO angriper Serbia. Ifølge en artikkel i Air Force Magazine ble krigen initiert av NATO med 250 fly. Når Serbia kapitulerte var den totale flystyrken oppe i over 1000 fly, mesteparten kampfly.

Det er lite eller ingenting som har forandret seg innenfor kampflyoperasjoner siden 1999. Slike operasjoner er drevet av geografi, det vil si en viss nærhet til operasjonsområdet. En rapport fra anerkjente RAND Project AIR FORCE estimerer at 350 kilometer er den ideelle avstanden fra hjemmebasen for kampfly til operasjonsområdet. Dersom denne avstanden økes til 900 kilometer mener analysebyrået, som finansieres av det amerikanske luftforsvaret, at avstanden er operasjonell uforsvarlig.

Informasjonen fra RAND Project AIR FORCE har utvilsomt stor betydning for kampflyoperasjoner, også i nordområdene.

Fra Andøya flystasjon til Alta, hovedområde for øvelse Joint Winter 2017, er det omkring 350 kilometer. Fra Alta til Ørlandet er det omkring 1000 kilometer. Her er det nødvendig å minne om at kampflyoperasjoner er drevet av geografi og at nærhet til operasjonsområde er kritisk for å løse oppdraget. Videre er det et militært faktum at antall kampfly er et strategisk tyngdepunkt, eller fortalt på enkel måte; kampfly har avgjørende betydning for utfallet av en konflikt.

Per i dag besitter NATO en robust infrastruktur for styrkeforflytting til nordområdene ved øvelser, operasjoner, og eventuell krig. Kapasiteten til å motta betydelige antall allierte kampfly er tilfredsstillende i dag hovedsakelig grunnet kapasitetene ved flystasjonene i Bodø og Andøya. Disse er i dag i full drift med flyoperative flater, områder for å lagre våpen og ikke minst har basene en betydelig lagringskapasitet for flydrivstoff. Imidlertid er Bodø vedtatt nedlagt i en tidligere LTP og all infrastruktur ved denne viktige basen utgår dermed for styrkeforflytting. Per i dag deler Andøya flystasjon også denne tragiske skjebnen.

Fremtidens basestruktur for Luftforsvaret i nordområdene med Evenes som enebase for kampfly medfører en dramatisk reduksjon av forsvarsevne; uten at dette fremkommer i beslutningsgrunnlaget til Stortinget. Det er skandaløst at det ikke forekommer noen analyser angående det operative behovet for kampfly i nordområdene og hvilke basestruktur som er nødvendig for å generere skarpe tokt 24/7 over flere uker eller måneder.    

En slik analyse ville med stor sannsynlighet slå fast at Norge har behov for ytterligere allierte kampfly-forsterkninger enn det som lå til grunn under den kalde krigen. Årsaken til dette er mest avanserte luftvernsystemet i operativ tjeneste; Russlands SA-21 GROWLER [NATO betegnelse]. Systemet har ifølge åpne kilder en rekkevidde langt inn i Troms fylke, noe som tilsier at Russland kan drive såkalte Anti-Access/Area Denial (A2/AD) operasjoner og dermed nekte allierte flyoperasjoner på Banak og Bardufoss fra Russisk territorium. Andøya flystasjon ligger utenfor denne sfæren.

NATOs Supreme Allied Commander Europe (SACEUR) har uttalt at luftvernsystemet SA-21 truer NATOs evne å prosjektere luftmakt ved alliansens grenseområder til Russland. Nord-Norge er et slikt grenseområde og jeg ønsker å minne FMIN om hvilke ressurser NATO måtte anvende i Serbia mot langt mindre kapable luftvernsystemer.

Dokument 8-forslagene er et tydelig signal fra Stortinget. Det lovgivende organet er ikke er tilstrekkelig informert om de operative konsekvensene vedrørende nedleggelsen av Andøya flystasjon.

Andøya flystasjon må videreføres i full operativ stand for å gi husly og fullverdig logistikk støtte til allierte kampfly ved operasjoner i nordområdene. Dette medfører naturligvis at det økonomiske incentivet med å flytte de langtrekkende maritime patruljeflyene til Evenes bortfaller. Det er svært skadelig for Forsvaret at de operative miljøene ikke blir lyttet til og tatt seriøst. Imidlertid håper de operative miljøer at Frank-Bakke Jensen blir en forsvarsminister som kan gjenreise tilliten Forsvarsdepartementet; det er et sterkt behov for dette.