Arbeiderpartiets arbeid med kommunereformen er et trist eksempel på hva som skjer når et vanligvis forutsigbart, seriøst og stort parti deltar i en kortsiktig og populistisk kampanje for å oppnå velgergevinst.
I åtte år satt AP i en flertallsregjering uten å gjennomføre en kommunereform som de sterkt ønsket selv. Fordi man lot Senterpartiet bestemme. Så da Solberg-regjeringen satte i gang reformarbeidet, hev Arbeiderpartiet seg helhjertet på, og det er positivt. De gikk da også inn for at Stortinget kan slå sammen kommuner med tvang der regionale hensyn tilsier det.
Men Senterpartiets by-mot-land-kampanje fikk AP til å bli usikre, og partiet gjorde det kunststykket å forlate et stortingsvedtak de selv hadde stemt for. Denne type vingling er tydeligvis ikke noe velgerne satt pris på. Det så vi ved høstens valg.
Alternativet til forandring er ikke bare stillstand, men også forvitring. Norge er i stadig utvikling, og demografiutfordringer og kompetanseutfordringer kommer ikke til å gå over av seg selv.
I løpet av forrige fireårsperiode tok regjeringen nettopp tak i disse utfordringene, og gjorde en rekke grep for Kommune-Norge. Vi må tilbake til forrige årtusen for å se en like god kommuneøkonomi. Aldri har færre kommuner vært på den fryktede ROBEK-listen, og Senterpartiets budskap om sentralisering og sulteforing ble gjort ordentlig til skamme av diverse faktasjekkere.
Vi trenger sterke velferdskommuner, med et stort og reelt lokalt selvstyre. Men det forutsetter endringer i kommunestrukturen også framover. Bare slik kan vi sørge for å ruste Kommune-Norge til å møte sine utfordringer på en god måte til beste for sine innbyggere.
Med Stortingets vedtak blir 119 kommuner til 47, og hver tredje innbygger vil i 2020 bo i en ny kommune. Jeg tror at dette bare er begynnelsen.
Det er kanskje like greit at Arbeiderpartiet har valgt å sette seg selv i baksetet i dette arbeidet. Det vil i det minste holde dem langt unna bremsepedalen.