– Våre eldre landsmenn

– Jeg har kun medmenneskelig forutsetning for å innlate meg på faglig diskusjon om psykososiale tiltak og tilsyn, skriver Aina Olsen Midtun i dette debattinnlegget.
Meninger

Det handler om eldre på institusjon - for eks foreldre, som min generasjon i øyeblikket er pårørende for.

De er der, oftest mot sin vilje, men fordi de trenger mange typer hjelp i hverdagen.

De er der fordi tjenesteytelsen i eget hjem har blitt for omfattende for hjelpeapparatet, og må avsluttes.

De er der rett og slett fordi de ikke har annet alternativ.

Det oppleves dramatisk å forlate en av sine aller nærmeste på institusjon. Hva kan man forvente av oppholdet, og hva skjer i praksis? For langtidsopphold ved Andøya Bo- og Behandlingssenter (ABBS), sier vedtaket fra Andøy Kommune at oppholdet vil omfatte: «Nødvendig hjelp til personlige basale funksjoner, medisinsk behandling, psykososiale tiltak og tilsyn».

Jeg tillater meg å stille spørsmål ved kvaliteten på oppholdet, fordi jeg synes kommunens vedtak bare delvis manifesterer seg i praksis. Beboerne får riktignok god hjelp til primære tjenester, men hva med psykososiale tiltak og tilsyn? Har Andøy Kommune nok bemanning ved ABBS for å yte slik tjeneste?

Jeg har kun medmenneskelig forutsetning for å innlate meg på faglig diskusjon om psykososiale tiltak og tilsyn, og må ty til andres uttalelser for å sette søkelys på hva som kan forventes. Allerede i 2009 presenterte

Professor Astrid K Wahl og høgskolelektor Berit Foss en meget interessant artikkel om dette temaet, der de  innledningsvis skriver:

«For å lykkes i å bedre sykehjemspasienters livskvalitet, er det en forutsetning at personalet har nødvendig kompetanse. I praksis betyr dette at personalets oppmerksomhet bør rettes mot pasientenes individuelle behov fremfor rutinepregede gjøremål. Denne artikkelen belyser ulike aspekter ved livskvalitet hos langtidspasienter i sykehjem, og hvilke konkrete tiltak sykepleierne kan sette i gang for å optimalisere livskvaliteten hos denne pasientgruppen.

Livskvalitet er knyttet til den enkeltes opplevelse av helhetlig funksjon og velvære. Det er et helsepolitisk mål å gi mennesker et godt liv til tross for sykdom og alderdom. Helsefremmende tiltak skal ta sikte på å bedre eldre menneskers livskvalitet, trivsel og muligheter til å mestre de utfordringer og belastninger de utsettes for i dagliglivet…….»

Andøy Kommune begrunner tildeling av plass ved ABBS med at: «Tiltaket vurderes å fylle kravet til nødvendig helsehjelp». Jeg har nå ca 4 måneders erfaring som pårørende for beboer ved ABBS. Foreløpig ser begrunnelsen for tildeling av plass ikke ut til å samsvare med tjenesten som loves i vedtaket. Der står da visselig også noe om nødvendig hjelp til psykososiale tiltak og tilsyn.

Dette er ingen kritikk mot de menneskene som jobber der. Det handler om arbeidsmengden de har. Ved ABBS er nemlig personalet tydelig på at de ikke har tid til å gjøre den jobben de selv mener er god nok. Der er rett og slett for mange beboere i forhold til bemanningen.

Generelt handler dette om hvordan vi som samfunn prioriterer og behandler våre eldre i den fasen av livet da en profesjon skal ta hånd om dem. Ved ABBS ser jeg en inaktiv hverdag der måltider i hovedsak er  sysselsettingen. Jeg ser mennesker, på ulike stadier i sin demens, som får god hjelp til rutinepregede gjøremål. Noen har fremdeles en vilje og andre behov enn institusjonen har kapasitet til å takle. På spørsmål om hvordan dette håndteres, har jeg fra medisinsk ansvarlig hold lært et nytt begrep - moderne medisinering.  Jeg møter pårørende som opplever uro hva angår livskvalitet og innhold i hverdagen til våre nærmeste - moderne medisinering gjør oss ikke tryggere.

Beboere betaler størsteparten av sin pensjon for oppholdet. Da er det rimelig at de får den tjenesten de har krav på. Så hva da med de psykososiale tiltak og tilsyn som vedtaket lover?  Oppfyller Andøy Kommune det vedtaket de sjøl har fattet med hjemmel i Helse- og Omsorgstjenestelovens paragrafer? Hvis ikke, blir spørsmålet hvorvidt årsaken er et ledelsesproblem eller en politisk nedprioritering. Den ansvarsfordelingen må noen ta tak i. Det haster for de det gjelder, både de som må ta til takke med plassen de blir tildelt, og for de som gjør en stor arbeidsinnsats, men altså etterlyser større bemanning.

Kommuner i hele landet har stadig fokus på å gi våre nye landsmenn et verdig liv i vårt samfunn. Det er både positivt og nødvendig. For den som regelmessig besøker sin nærmeste på institusjon, er det et tankekors hvorfor slikt fokus ikke i større grad også skal gjelde for våre eldre landsmenn. Det har de jammen fortjent!

Aina Olsen Midtun

Sortland