KRONIKK: I 2006 ble det laget en helhetlig forvaltningsplan for området fra Barentshavet til Lofoten, der målet var å sikre både miljøet og langsiktig verdiskapning i havområdene. Det ble den gangen bestemt at en rekke verdifulle områder, inkludert havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, ikke skulle åpnes for petroleumsaktivitet. Planen ble revidert i 2010, og skal revideres igjen i 2020.

I mellomtiden har saken om konsekvensutredning utenfor LoVeSe vært et viktig kort for små partier i regjeringsforhandlinger, og det er ikke mindre viktig nå når Venstre skal forhandle med Fremskrittspartiet og Høyre om regjeringsmakt. For mens partier som har miljø høyt oppe på prioriteringslista har gått hardt ut for et oljefritt LoVeSe, ønsker de større partiene Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet å konsekvensutrede. Likevel har partier som Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre fått gjennomslag for sine krav om freding av områdene i tre regjeringer, til tross for stortingsflertall for utredning.

Hvorfor er denne saken så viktig for de som er kritiske til konsekvensutredning? Jo, de mener at oljeutvinning i disse områdene vil innvirke negativt på miljøet, fiskeriressursene og reiselivsnæringa. Størstedelen, rundt 70 prosent, av av all fisken i Norskehavet og Barentshavet vokser opp i disse havområdene, det vil si som egg, larver og/eller yngel. Kritikerne mener at det er langt flere arbeidsplasser innen fiskeri og turisme i disse områdene, enn oljenæringa noen gang kan gi. Kystfiskeriene er den viktigste forutsetningen for vekst i verdiskapningen i nordområdene.

Selv om sannsynligheten for uhell og oljelekkasjer er lav, vet vi at konsekvensene kan være store hvis det skjer. Ifølge Fiskeridirektoratet er antallet nesten-ulykker i norsk petroleumsvirksomhet relativt store, og det er dermed grunn til å stille spørsmål ved hvor god risikohåndteringen virkelig er på norsk sokkel. De har uttalt at dersom et uhell skjer nært land, vil konsekvensene for marint liv i kystsonene kunne være betydelige. Som Fiskeridirektoratet selv formulerer det: «Norge bedriver miljømessig risikosport ved å tillate petroleumsvirksomhet midt i fødestua for verdens eneste gjenlevende store torskebestand».

I retorikken som brukes når denne saken står på dagsorden, kommer det tydelig fram at det kun er konsekvensutredning de store partiene vil åpne for - i alle fall i første omgang. Det gjentas til det kjedsommelige at en konsekvensutredning ikke nødvendigvis betyr oljeboring. Et eventuelt spørsmål om oljeutvinning vil politikerne vurdere først når man har den kunnskapen man trenger.

For det viktige nå, er å hente inn kunnskap. Kunnskap, kunnskap, kunnskap, gjentar Arbeiderpartiet. Det til tross for at norske myndigheter har brukt enorme ressurser og summer på nettopp kunnskap om disse havområdene de siste årene, etter vedtak fra Stoltenberg 2-regjeringen. I november kunne klima- og miljøminister Vidar Helgesen (H) fortelle hvordan regjeringen har fordelt 755 millioner kroner på ulike forskningsprosjekter for å tette kunnskapshull, samtidig som han presiserte at den faktiske summen som er brukt antakelig strekker seg ut over disse 755 millionene. En forskningsrapport fra Universitet i Nordland fra 2013 konkluderte med at vi har brukt over én milliard norske kroner på kunnskap om havområdene.

Det er med andre ord ikke kunnskapen det står på. Forskningsinstituttene og universitetsmiljøene er ganske klare i sin oppfordring: Vi trenger ikke mer kunnskap om disse områdene. Vi vet allerede det vi trenger å vite, og en konsekvensutredning vil ikke gi oss annen kunnskap enn den vi allerede sitter på.

Vi vet for eksempel at det finnes 1,3 milliarder fat oljeekvivalenter utenfor LoVeSe. Vi vet at 64 prosent av petroleumsforekomstene i havområdene her er olje, resten gass. Andelen olje i området utgjør mindre enn sju prosent av det Oljedirektoratet tror finnes på norsk sokkel.

Vi vet også at kontinentalsokkelen er på det smaleste utenfor Vesterålen og Senja, slik at en sameksistens mellom fiskeri og petroleum vil være vanskelig her. Vi vet at fangsten av fisk har gått kraftig ned etter tidligere seismikkskytinger, i en radius på mer enn tre mil. Fiskerne i Vesterålen mener at viktige fiskerier har blitt borte fordi beitegrunnlaget ble ødelagt og fisken skremt bort etter Oljedirektoratets seismikkskytinger i 2007, 2008 og 2009.

Når vi sitter på all denne kunnskapen, hvorfor vil vi fortsatt konsekvensutrede? Jo, det er noen enkle grunner til det, og det er her regjeringens stadige gjentakelser om at vi kun ønsker å vedta konsekvensutredning faller gjennom.

En konsekvensutredning er nemlig juridisk nødvendig for å innlede oljevirksomhet. I petroleumsloven står det at «før åpning av nye områder med sikte på tildeling av utvinningstillatelser, skal det finne sted en avveining mellom de ulike interesser som gjør seg gjeldende på det aktuelle området». Med sikte på tildeling av utvinningstillatelser, altså.

Hvor politikerne vil med en konsekvensutredning, er ikke spesielt vanskelig å gjennomskue. Det fremstår dermed kunnskapsløst, all den tid vi vet om de negative innvirkningene petroleumsaktivitet kan ha på miljøet og eksisterende næringer.

Vi har den kunnskapen som trengs for å verne Lofoten, Vesterålen og Senja mot fremtidig oljeaktivitet.

Kilder: Fiskeridirektoratet, Oljedirektoratet, NRK, norskpetroleum.no, petroleumsloven, rapporten Sokkelen utenfor Lofoten-Vesterålen-Troms, seismikkrapport fra Andøy fiskarlag, Nordlandsforskning.