Om økonomien i Vesterålen har et blodomløp, så utgjør sjømatnæringene minst et par av hjertekamrene. 2017 ble et nytt toppår for havbruksnæringen. Men hva bringer 2018?

I følge Norges sjømatråd var både gjennomsnittsprisen og mengden laks eksportert frem til jul litt opp sammenlignet med 2016. Det borger for store typer når mediene skal omtale årets lakseregnskaper utover våren.

Og det kan komme godt med. Ikke medieomtalen nødvendigvis, men som mange vet har havbruksnæringen med Nordlaks i spissen store investeringsplaner. Vi snakker selvsagt om Havfarmene og utviklingstillatelsene. Vellykkede utviklingsprosjekter kan skape høyere aktivitet og investeringer langs hele verdikjeden fra rogn til salg.

Havbruksnæringen i vår region har en ganske unik eierstruktur. Det er nesten utelukkende lokalt eide selskaper som bruker vårt felles sjøareal og som prioriterer utvikling av bedriften i egen region. Denne verdiskapingen gjøres i samarbeid med dyktige lokale leverandører.

Utsiktene til et nytt toppår for havbruksnæringen er imidlertid annerledes enn det var for ett år siden. 2017 ble innledet med at kjedene varslet en prisøkning på laks til konsumenten. Det er nok en av årsakene til at vi også i Norge ser at sjømatkonsumet er fallende. I Sverige falt sjømatkonsumet hele syv prosent i første halvår 2017. Trenden er nok den samme i hele Europa.

Dermed har dynamikken i markedet endret seg i løpet av året. Man har gått fra tilbudsunderskudd til overskudd. Konsumenten spiser mindre og i tillegg har mengden laks fra Norge økt i høst. Det er kjedene som sitter på nøkkelen. Foreløpig har ikke prisfallet som havbruksselskapene opplever blitt gjenspeilt like raskt på prislappen til konsumenten.

Spenningen for det kommende året står dermed om hvor fort prisene til konsument blir justert ned, og når konsumet igjen kan forventes å ta seg opp. Volumet av laks og ørret har økt noen prosent i 2017, og er spådd å øke opp mot 8 prosent på verdensbasis i 2018.

Det er altså en viss usikkerhet foran 2018, men med nye markeder – inkludert Kina – på vei inn, og en forventet justering av pris til konsument, så vil ikke det kommende året by på lakseøkonomisk dramatikk.

Situasjonen viser likevel hvor fort balansen mellom etterspørsel og tilbud kan endre seg, og hvor prisgitt havbruksnæringen er markedskreftene. Å være markedsleder i relativt generiske produkter som laks og ørret betyr også at Norge fort tar den største smekken når pilene for bransjen som helhet vender nedover.

Vi som jobber på markedssiden i selskapene er opptatt av å kunne tilby de produktene som kundene vil ha, når de vi ha dem – og på sikt bli en foretrukket produsent og leverandør. Det henger selvfølgelig nøye sammen med hvordan vi produserer laksen vår, men helt avgjørende er det at vi kan levere når kunden krever det. For et globalt produkt som laks er det hele året.

De siste årene har slaktingen hos Nordlaks stoppet helt opp i perioder av vinteren. Det skjer fordi laksen er vekselvarm og vokser lite når sjøtemperaturene er lavest her nord. Når reglene dikterer den samme mengden laks i havet året rundt, så svinger slaktingen med sjøtemperaturene.

Det betyr ikke bare ustabile arbeidsvilkår for våre ansatte, men også lavere aktivitet hos våre leverandører og ikke minst skuffede kunder. I stedet for langsiktige samarbeid med kundene om merkevarebygging og produktutvikling, blir den nordnorske havbruksnæringen avhengig av mellomledd ut mot kundene, og blir leverandører av et masseprodukt.

Nordlaks har lenge foreslått å endre reglene slik at man kan øke mengden laks i havet de deler av året når den vokser sakte, for så å redusere mengden når den vokser raskere. Resultatet kan bli den samme produksjonen totalt sett, men med jevnere slakting fra måned til måned.

God næringspolitikk legger til rette for at bedriftene kan øke verdiskapingen ved å nyttiggjøre ”ledige” ressurser på en bærekraftig måte. Denne saken handler om muligheten for å øke verdiskapingen ved bedre utnyttelse av blant annet leveringsdyktighet, merkevarebygging, produktutvikling, kompetent arbeidskraft og maskiner.

Jeg velger å ha tro på et nytt år, og nye muligheter for god politikk.