Det finnes knapt den næring i Norge som er så gjennomsubsidiert som reindriftsnæringa. Det betyr i praksis at reindrifta er avhengig av at det sikres og skapes arbeidsplasser som kan bidra til å skaffe inntekter i statskassa. Man skulle derfor tro at reindrifta var opptatt av å legge til rette for dette. Men slik er det ikke. Reindrifta står fremst i køen for å blokkere nærmest ethvert tiltak som kan bidra til å skape arbeid og utvikling.

Er det en veg som skal legges om, utvides eller bygges, kan man være sikker på at reindrifta legger seg på tverra. Dette med mindre det offentlige er villig til å betale ut store erstatningsbeløp. Det hyres da gjerne inn en av de konsulentene i Norge som lever av å male fanden på veggen på vegne av reindrifta. Et eksempel på dette er den reindriftsfaglige konsekvensutredninga som Christian Nellemann laga i forbindelse med Hålogalandsvegen. Det han har klart å skrive om Sortland og reindrifta på Hinnøya, er ei rein røverhistorie uten forankring i virkeligheten.

Det samme gjentar seg hvor det er behov for å bygge ei ny kraftlinje for å sikre ei bedre strømforsyning. Da er umiddelbart reindrifta og Sametinget på banen for å fortelle hvor ødeleggende dette vil være for reindrifta. Og det presenteres astronomiske erstatningskrav. Tre reinbeitedistrikter fremma nylig krav om erstatning på over 17 millioner kroner i forbindelse med bygginga av Statnetts kraftlinje mellom Ofoten og Balsfjord. I Ofoten tingrett ble de nylig tilkjent litt over 1 million.

Å forlenge jernbanen nordover vil reindrifta ikke ha noe av. For et jernbanespor vil angivelig sette kroken på døra for muligheten til å drive med rein.

Alt som smaker av gruvedrift er en styggedom som ikke må tillates. Om Sametinget og reindrifta får bestemme.

Miljøvennlig kraftproduksjon ved bygging av vindmøller vil reindrifta ikke høre snakk om.

Et massetak vil reindrifta aller nådigst kunne godta. Men bare hvis driften stanser heile vintersesongen, jfr. tvisten om drift av masseuttaket på Kringelen.

Bygging av hytter setter reindrifta også ned foten for. Med mindre det legges så mye penger på bordet i kompensasjon at ingen får råd til å bygge.

Nye boliger vil ikke reindrifta ha noe av. Sametinget fremma prompte innsigelse da det i forslaget til ny arealplan for Sortland var åpning for å kunne bygge noen få nye boliger i Kvalsaukan i kommende 12 års periode.

Sjøl et tiltak som å anlegge ei skiløype blir møtt med frenetisk motstand fra reindriftas side. For kommer det folk ut i terrenget, skremmer man reinen. At dette også gjelder for områder hvor det ikke eksisterer noen beiterett, affiserer verken reindrifta eller Sametinget.

Reindrifta og Sametinget har gjennom fleire tiår søkt å framstille seg sjøl som ofre for «storsamfunnet». Budskapet har vært at de kontinuerlig har mista viktige beiteområder. At de er drevet fra skanse til skanse. Og at situasjonen har blitt stadig meir kritisk.

Denne fortellinga harmonerer dårlig med det faktum at reintallet i samme periode har økt betydelig. Men det holder både reindrifta og deres godt betalte konsulenter kjeft om.

Kommunestyret i Sortland vedtok 3. november 1981 ny kommuneplan for 1980-1991. Et hovedgrep i denne planen var å åpne for ei betydelig boligbygging på Strand for å kunne verne viktige landbruksområder på Langøya.

Områdestyret for reindrifta hadde den gang ingen merknader til ei slik utbygging. Årsaken er enkel: Det var verken reinbeite eller trekk/flytteleier på Strand.

Da kommunestyret 36 år seinere – i november 2017 – skulle vedta kommuneplan for 2017-2019, hadde reindrifta og Sametinget fått det for seg at Strand var blitt et reinbeiteområde hvor knapt noe kunne settes i verk med mindre Sametinget ga klarsignal.

Kommunestyret har ikke bøyd av for krava fra reindrifta og Sametinget. Men siden kommunestyret ikke er herre i eget hus når ny kommuneplan vedtas, vil det til syvende og sist bli Kommunaldepartementet som vil måtte treffe avgjørelse på de punkter hvor Sametinget har kommet med innsigelser.

Den innsigelsesmyndighet i plansaker som Stortinget har gitt Sametinget, blir etter mi vurdering misbrukt av Sametinget. Stortinget burde derfor for lengst ha sørga for å frata Sametinget denne myndigheten.

Men i stedet arbeides det nå i regjeringa med å gi Sametinget ytterligere myndighet. Kommunene kan bli pålagt konsultasjonsplikt med Sametinget. Det vil i tilfelle være et alvorlig inngrep i lokaldemokratiet. I tillegg vil det forsinke og fordyre den kommunale beslutningsprosessen vesentlig

Det er å håpe at kommunene kjenner si besøkelsestid og gir klare meldinger til regjeringa om at dette er ei ordning man ikke vil ha.