HAR DU HØRT om Tour de France? Det er et sykkelløp som blestartet i Frankrike i 1903, av Henri Desgrange, som ville skape blest rundt sinavis L'Auto. Rittet ble en stor suksess, opplaget til avisa doblet seg - ogkonkurrenten måtte legge ned.

Det første rittet var på 2428 kilometer og bestod av seksetapper. Allerede året etter ble det skandaler og kriser, da syklistene begynteå ta tog (!) på flere etapper, og publikum kastet spiker på veien for åødelegge for rivalene til egne favoritter. I 1904 ble sågar de fire førsterytterne disket, og først femtemann fikk seieren. Etter det anså man egentligrittet for over og ut.

Slik gikk det ikke, forteller historien på Wikipedia. Alleredeåret etter var TDF tilbake. Det har vært arrangert årlig siden 1903, medopphold under verdenskrigene, i år for 100. gang. Tour de France er verdensbeste Franrike-reklame, verdens største sykkelritt og et av verdens størstesportssirkus. Kriser og konflikter har det også vært.

Men tidene går, og Tour de France består.

DENNE UKA fikk vi Tour de France til Nord-Norge. I helgakommer det til Vesterålen med et smell. Vi får to dager med tidenes størstenorske sykkelritt, på tv til 150 land og med 100 internasjonale ryttere med isirkuset. Bak arrangementet står Amaury Sports Organisation, som eier Tour deFrance, med mer, og er europamester i idrettskonkurranser.

Alt dette har vi hørt i flere måneder, og det høres stort ogflott ut. Kanskje litt uvirkelig og fjernt. Vi hadde en spent følelse og troddedet skulle bli artig.

Men vi hadde vel egentlig ikke peiling.

For det ble så fantastisk mye større!

FØRSTE ETAPPE var kult. Men tåke, regn og Bodø fikk det ikkehelt til å gå for oss.

Den følelsen kom til gjengjeld fredag:

På skjermen ser det ut som en hvilken som helst etappe avTour de France. Et stort tog av proffe syklister. Selv grafikken, stemmene ogansiktene i ekspertpanelet er det samme.

Men omgivelsen er ikke like.

Da hovedfeltet syklet langs lofotfjella, da tv-bildetvekslet mellom nærbilder fra bil og landskapsbilder fra helikopter, da ble vivarm i kinnet og mo i knærne.

Dette var Lofoten.

Dette var Nord-Norge.

Dette er vår verden.

Det er en verden vi elsker.

Og hele resten av verden ser på.

OG NÅR VI ser hvordan dette ble til virkelighet, blirhistorien enda mer imponerende. Det var rett nok ingen avis som stod bak dennegang, men en hyperaktiv hotelldirektør, og et smågalt idrettslag på Andørja.Andørja!

Etter ti år med Tour de Andørja, Triple Challenge og mertil, ville de noe mer.

Og etter hundre år med skepsis, motgang og jantelov, var detlov med store tanker i Nord-Norge.

FOR NORDLENDINGEN STÅR ikke lenger med lua i hånda og mumler.Oluf sto han av. Så lenge alt ble stadig verre, var det i hvert fall konstant.

Nå er vi stor og sterk. Vi er best i Norge på det Norge erbest i verden på. Fisk. Olje. Opprett. Reiseliv.

Vesterålen er der Stavanger var for 40 år siden, menerbanksjef Eirik Nikolaisen. Han spår 65 000 innbyggere i Vesterålen.

Vi er snart best i alt her nord.

Og nå også på idrett.

ATTPÅTIL SYKKEL, vi som knapt har bare veier fra midten avjuni til slutten av juli. Og det bor jo nesten ikket folk her. Hvordan kan manarrangere et internasjonalt sykkelritt i Nord-Norge?

Det var nok slik de tenkte. Regjeringen, stortinget og andresom nektet å bidra. Hovedstadspressen som ikke skjønte hva det handlet om, oglente seg på noen notiser fra NTB.

Oslo, som allerede har brukt millioner av kroner på et OL viikke en gang vet om vi skal søke på, og som vi ikke vet om vi kommer til å få.Sykkelforbundet, som drømmer mest om et VM i Bergen om noen år.

Nei, det var ikke mye hjelp å få.

MEN NORDLENDINGEN trenger ikke hjelp. Vi har jo blitt vanttil å klare oss selv. Så da Regjeringen sa nei til statsgaranti på 60 millionerkroner over noen år, mye mindre enn bare planleggingen av og pr-kampanjen forOslo-OL vil koste, da fikset vi det selv. For Statoil, fylkeskommunene og annetnæringsliv sa ja.

Da Norge ikke klarte å få til Arctic Race, stiftet vi perdefinisjon nærmest en egen stat i Nord-Norge. Og gjorde sykkeldrømmen tilvirkelighet.

(Det kunne vi forresten ha gjort med staten vår også; Etland med verdiskaping, folk og gode ideer. Uten utgiftssiden, papirflytterne ogarrogansen. Dessverre eller heldigvis blir det aldri en politisk realitet).

ARCTIC RACE DERIMOT, er blitt en realitet. Og dette er barebegynnelsen, slik arrangør ASO uttalte i Bodø onsdag før rittstart. Slik Tourde France startet med bare seks etapper, prøver vi forsiktig med fire i år. Deter mer enn nok for å vise verden (og kanskje Norge?) at det går an.

Det er stort allerede, og vil bli enda større. I dager,etapper, deltakere og rekkevidde. Lenge før OL noen gang kommer til Oslo,kommer Arctic Race of Norway til å bli Norges største idrettsarrangementgjennom tidende. Og arrangeres hvert eneste år.

Det kommer til å skape mye mer engasjement, interesse,turisme, oppmerksomhet og reklame, enn et lite kretsmesterskap i plankekjøringpå ski i Holmenkollen noen gang kan drømme om.

SÅ NORGE ER DØDT, leve Nord-Norge!

Ja, det er fristende å vise ryggen til. Det er fristende å«reise dæm te helvete».

Men vi gjør ikke det. Enn så lenge beholder vi «of Norway» inavnet.

For plutselig våknet de fredag. Da Thor Hushovd sa på TV2 at«dette er det mest fantastiske sykkelløpet jeg har syklet», våknet selv VG ogfikk tidenes mest leste sak i Nord-Norge.

Og som Rolf Olsen, tidligere sportsjournalist,hotelldirektør, konsulent, entusiast og nå regiondirektør for lokalavisene iVesterålen, sa det på facebook, til hundrevis av likes, inkludertstortingspolitikere og andre:

- Det er lov å snu. Kom ut og bli med på festen, det erså mye artigere enn å håpe at det skal skje noe akkurat der du har kontoretditt!

SÅ HVIS OSLO og Norge banker på døra, skal vi åpne den. Dereskal få lov å være med på festen.

For dette er bare begynnelsen!