Framtidsrettet politi i nord
En sammenslåing av politidistrikter er ikke noe politiet ønsker for sentraliseringens skyld. Endringer av rammeforutsetninger krever en endring av måten politiet er organisert på, og faktum er at ett politidistrikt i Nord-Norge vil gi rom for bedre polititjenester og mer lokal tilstedeværelse enn det to eller tre vil gjøre. Jeg skal gjøre et ærlig forsøk på å forklare dette på nytt. For den som vil vite mer, er politianalysen (NOU 2013 nr. 9) et godt sted å begynne.
Samfunnet er i stadig endring, og politiet må passe til det samfunnet det tjener. I denne sammenheng er det særlig tre forhold jeg vil trekke frem. For det første har kriminalitetsbildet endret seg. For 20 år siden snakket vi ikke om omreisende vinningskriminelle, og narkotikaen i Nord-Norge kom i all hovedsak fra Østlandet. I dag er bildet et helt annet.
Åpning av grenser, økt handel over grensene og økt mobilitet av varer og personer har vært viktig for velstandsutviklingen i samfunnet, men har også skapt et kriminalitetsbilde som er vanskeligere og mer ressurskrevende å etterforske. Dommen mot Hells Angels-medlemmer og sympatisører for organisert omsetning av narkotika i Troms som ble rettskraftig tidligere i år, er et godt nordnorsk eksempel på dette. Det samme er dommen som for noen få år siden ble avsagt mot et polsk kriminelt miljø som ble domfelt for lignende handlinger.
Det andre forholdet er den digitale revolusjon. Det er nå mulig å finne digitale bevis i alle typer straffesaker. I tillegg foregår stadig mer av borgernes liv i den digitale sfære. Kriminalitet følger folk, og politiet må følge kriminaliteten. Det kreves spesialkompetanse og kapasitet til å finne, sikre og analysere digital bevis. Vi er enige om at politiet ikke er gode nok på dette i dag.
Den tredje faktoren finnes i arbeidsmiljøloven. Dagens lov ble vedtatt i 2005, og tok i praksis ”livet av” den gamle lensmannen som så mange lokalsamfunn kjente som sitt nærpoliti. I forarbeidene til loven synes det ikke som om man har tenkt på konsekvensene loven hadde for vår mulighet til å levere polititjenester, men sannheten er at loven i betydelig grad har gitt politiet strengere arbeidstidsordninger som i stor grad påvirker vår operative evne. Dette har gitt våre ansatte muligheten for å ha et normalt familieliv, hvilket selvsagt er positivt. Poenget her er at det har presset frem langt større vaktområder, og har gjort det svært vanskelig å levere gode polititjenester hele døgnet med utgangspunkt i små driftsenheter.
Det er min klare overbevisning at politiet vil klare å levere langt bedre polititjenester i hele Nord-Norge, dersom vi får lov til å være samlet. Det vil gjøre det mulig både å bygge opp spesialiserte fagmiljøer og samtidig kunne drive forebygging, etterforske og løse kriser i hele landsdelen. En operasjonssentral i Nord-Norge vil trenge mindre ressurser enn det dagens seks politidistrikter bruker, og den vil levere bedre støtte til patruljene ute.
Gode polititjenester krever at vi evner å se alle de små og store lokalsamfunnene vi er satt til å tjene. Det kan ikke sentraliseres. Planleggingen av gode polititjenester må skje i de lokale enhetene. Her er også velfungerende politiråd (samarbeidsorgan kommune-politi) en viktig faktor for å sikre god informasjonsutveksling og problemforståelse. Utfordringene er forskjellige fra bygd til bygd, og dette er noe politiet må evne å tilpasse seg. Med ett politidistrikt i Nord-Norge vil vi ha langt bedre sjanse til både å sikre sterke lokale enheter, og solide fagmiljøer. Gjennom en felles operasjonssentral vil vi også ha en langt bedre evne til å løse akutte operative kriser. Ved å være stor nok, vil man også ha ressurser til å tenke på de små ting.
Man kan selvsagt velge å holde fast på dagens organisering, som etter min mening bygger på et romantisk minne av samfunnet slik det en gang var. Eller man kan gi politiet mulighet for å organisere seg for fremtiden.
Ole B. Sæverud, politimester i Troms politidistrikt