I kommunestyret i Vågan 29. september valgte Ap, SV og Sp å slutte seg til forslaget fra Rødt om å trekke seg fra videre diskusjoner om kommunesammenslåing. Forslaget ble dermed vedtatt. Skal vi ha noe som helst håp om å redde lokaldemokratiet og bremse den sentraliseringa som det legges opp til her, må opprørsfana reises nå. Venter vi til prosessen er gjennomført, kan løpet være kjørt.

Regelen for statlig initierte reformer er at høringer er spill for galleriet. Sykehusreformen, Ahus i Oslo, NAV-reformen og Samhandlingsreformen møtte store faglige innvendinger i høringene – for døve statlige ører.  I ettertid har de vist seg vanskelige å reversere.  I Klassekampen 30. oktober advarer Jan Tore Sanner kommunene mot å la innbyggerne få uttale seg gjennom folkeavstemning. Erfaringene fra EU-kampen, der folket trosset statens fasit, frister ikke.

Vi trenger ingen statlig initiert kommunereform. Der nytt kommunikasjonsmønster gjør det naturlig, kan kommuner som ønsker det slå seg sammen, når som helst. Siden 1964 har 80 kommuner endret grensene. Nesten 40 kommuner er blitt borte. De siste fjorten årene har det vært sju sammenslåinger, initiert av kommunene selv, på bakgrunn av behov.

Kommunegrenser handler ikke om hvem vi vil samarbeide med. Heller ikke om å være seg selv nok. Det kommunegrensene regulerer, er hvilke enheter som gir innbyggerne størst innflytelse på egen hverdag og hvilken størrelse som gir de beste offentlige tjenestene i hele kommunen. Sett fra distriktet, der vi må kjempe for å beholde de tjenestene vi har, synes avstanden til kommunesenteret noen ganger å være i største laget.

Vågan har, i likhet med Hadsel og Sortland, et innbyggertall som er nesten tre ganger innbyggertallet i flertallet av kommunene. Vi har sterke senter, der fagfolk innen kommunale tjenester og privat virksomhet finner det attraktivt å søke seg til. Vi har ei utstrekning som ikke bør bli større dersom innbyggerne fra hele kommunen skal nå tak i disse tjenestene på rimelig vis, og som er på grensen til at vi folkevalgte makter å sette oss inn i forholdene i hele kommunen.

Ville det bli bedre samarbeid i regionen om vi slo Vågan sammen med resten av Lofoten- eller med Hadsel og Lødingen?  Svolvær kommune, Gimsøy og Vågan ble slått sammen i 1963.  Årene siden har vært mer preget av kamp enn av samarbeid: Funksjoner ble flyttet fra Kabelvåg til Svolvær - under store protester. Ungdomsskoleelevene fra bygda ble forsøkt flyttet til Kabelvåg.  Det måtte tidvis sivile ulydighetsaksjoner til for å få bygget skoler og veier i distriktet.

Ville tjenestene bli bedre? Innbyggerne i små kommuner er mest fornøyde med de offentlige tjenestene. Opplevelsen støttes av Kommunebarometeret, som er Ks si liste over de beste kommunene på tjenesteyting. På førsteplass i år ligger Høylandet med mindre enn 1300 innbyggere.

Mi største bekymring går likevel mot svekkelsen av folkestyret. Det vil på sikt ikke være mulig å opprettholde fritidspolitikeren i en Lofoten kommune – eller i en Vågan, Hadsel og Lødingen kommune. Til det kommer saksmengdene og reiseavstandene til å være for store. Vi ville få heltidspolitikere med kontor på rådhuset, folkevalgte som gjør politikk til karrierevei. Da har vi forandret det folkestyret som er en av suksessfaktorene for landet vårt.

Nei, kommunereformen handler ikke om velferd og demokrati. Den handler om å få fortgang på flyttinga til byene og om å skape marked for private velferdstjenester. 1.august kom Civita med en rapport som konkluderte med at ei halvering av antallet kommuner i Norge kan spare staten for 4 mrd. kr årlig.  Å ha folk boende utover hele landet er for dyrt.

Gunnar Aarstein,

Rødt Vågan