«VED VURDERINGEN av sterke menneskelige hensyn etter lovens paragraf 38, skal barns tilknytning til riket tillegges særlig vekt», heter det i Utlendingsforskriften. Det er regelverket Utlendingsdirektoratet følger, og som Utlendingsnemnda klagebehandler etter.

Og etter nye regler fra et par år tilbake, skal barnets beste, slik det er formulert i FNs barnekonvesjon, og norsk lovverk, tillegges mer vekt.

JEG BARE NEVNER dette med en gang, fordi det er ikke slik virkeligheten er.

Venste og KrF jublet visstnok i fjor fordi de hadde fått til en løsning for de såkalte asylbarna som venter. Dette var tydeligvis mer taktisk jubel enn reell glede for barna. Og det er synd. Vi bryr oss ikke veldig mye om selvtilliten til Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide. Men vi bryr oss veldig om disse barna.

Barn som nå sendes ut i rekordtempo.

Ifølge Nettavisen i november, har Politiets utlendingsenhet så langt i år sendt ut 543 barn. Selvsagt til protest fra aktører som NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere).

Venstre og KrFs jubel fra i fjor var for en midlertidig løsning. Den endelig løsningen er visstnok også tema i budsjettforhandlingene mellom regjeringspartiene og støttepartiene nå. Vi venter i spenning. Skal vi velge barns rettigheter eller formuesskatt?

PÅ MELBU i Vesterålen bor en familie på sju. Det gjør de bare enn så lenge. Maher Said og Sumaya har fem barn i alderen ett til ni år. Alle er de statsløse palestinere, ifølge Maher og Sumaya selv.

Men som VOL skrev denne uka, skal familien nå kastets ut.

Til hvor? Elle, melle, til hvilket land skal vi disse grunnløse asylsøkerne sende?

Libanon, velger myndighetene denne gang. Hvorfor? Fordi pappa Maher har bodd i Libanon - fram til han var tre år gammel!

Mesteparten av sitt tidligere liv, levde familien i Dubai, men fikk ikke statsborgerskap eller visum der uten arbeid. Dermed kom de til Norge. Fram til 2009 fikk de fleste statsløse palestinere opphold i Norge, ifølge VOL.

Nå gjør de ikke det. I strid med anbefalingene fra FNs høykommisær for flyktninger.

- Hvordan skal vi leve der? Vi kjenner ingen i Libanon lenger og det er heller ikke vårt hjemland. Vi blir sendt dit fordi våre foreldre og besteforeldre en gang flyktet dit fra Palestina, men vi har ikke noe hus å dra til, sier Sumaya til VOL.

JEG INNLEDET med et kort utdrag fra lovverket, men skal ikke bruke mye tid på det. Jeg aner ikke hva som er «lov» eller ikke etter regelverket. Jeg vet bare at jeg vil ikke være en del av et land som sender fem statsløse palestinske barn under ti år til et land de ikke har noe forhold til, i en verden som preges av krig, flyktninger, arabisk vår og den Islamske Stat (IS) rett over den libanesiske grensa.

Og når det er sagt, så er jeg sikker på at det er fullt mulig etter dagens regelverk. Det er da et ganske plausibelt skjønn å ta hensyn til fem barn som er vokst opp i Norge, og ikke har noe annet et hjemland.

For hvis dette ikke er mulig, så er det noe fundamentalt galt. Det virker det forøvrig å være: Ifølge VOL omfattes ikke familien på Melbu av den nevnte «engangsløsningen» for asylbarn. Fordi de er statsløse!

Er det ikke nettopp barn uten hjemland som trenger opphold og beskyttelse?

POLITIET SOM sender ut barna gjør riktignok bare jobben sin. Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda gjør formodentlig også det vi har satt dem til å gjøre.

Vi må plassere ansvaret der det hører hjemme.

Hos de norske politikere. Hos Regjeringen som styrer landet og lager forskrifter. Hos Stortinget som vedtar lovene.

Og hos alle norske politikere som gråter sine krokodilletårer over enkeltskjebner, men ikke evner eller tør å gjøre noe med systemet.

DET ER JEG GANSKE lei av. Man skal selvsagt respektere og gi kred for innsatsen og engasjementet. Men samtidig vet jeg ikke om jeg orker å lese enda en sak om en Høyre- eller Ap-ordfører som reagerer på at et enkeltbarn fra sin kommune blir kastet ut av landet.

Hører du, Jens Johan Hjort? Du fulgte selv Yaldas kamp for opphold i Norge. Den vant hun heldigvis.

Men hvorfor bruker du krefter på å være uenig med Utlendingsnemnda i enkeltsaker, når du vet hvem som gir UNE rammer, lover og forskrift? Det er ditt eget parti i posisjon.

Og hva med deg, sortlandsordfører og Melbu-jente Grete Ellingsen? Du likte min delte lenke på facebook denne uka, der jeg i klare ordelag tar til motstand mot denne utkastelsen. Du liker også facebook-siden som kjemper for å gi familien opphold.

Bryr du deg bare om denne enkeltsaken, når Norge i år sender ut 500 barn og nekter langt flere opphold?

Hva gjør dere to med dette, Jens Johan og Grete? Dere er kanskje Nord-Norges to mest populære og karismatiske ordførere. Dere er til alt overmål begge høyt utdannede jurister og har praktisert som advokater. Og trolig ville begge følt dere vel så hjemme i Venstre.

For nå trenger vi at dere forsvarer norske asylbarn. Mot den norske stat. Som styres av deres eget parti Høyre.

PROBLEMET ER selvsagt at jeg også her fokuserer på en enkeltsak.

Jeg som en kommentator og media som den fjerde statsmakt legger selv opp til dette spillet ved å fokusere på de enkelte skjebnene.

Det er naturlig. Og det er greit. Men bare hvis vi flytter fokus dit det hører hjemme.

I denne saken hører det hjemme hos norske politikere. Hører dere, Jens Johan, Grete og alle andre norske ordførere? Vi vil ikke høre flere krokodilletårer fra norske lokalpolitikere. Jeg syns ikke dere kan framstå som sympatiske og empatiske på enkeltsaker, når dere ikke gjør opprør mot selve systemet.

SELVSAGT HAR Norge nok av utfordringer og integreringen kan alltid bli bedre.

Men de største problemene handler ikke om familien og asylsøkerne som nå ikke får bli i landet. Om fem barn under ti år som ikke har noe annet hjemland. Eller om syriske flyktninger som vi nekter å ta i mot, en annen og egentlig langt verre sak. Det handler mer om innvandrere som allerede bor i landet og vi ikke har lyktes godt nok med å integrere. Men det er et annet problem og det kan vi snakke om en annen dag.

I DAG VIL JEG snakke om Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda, regjeringen og Stortinget. Våre folkevalgte i de to sistnevnte har ansvaret for å styre hva de to førstnevnte skal gjøre.

Hvis de handler feil, må vi gi nye retningslinjer. Hvis det ikke funker, må vi gjøre som SV har foreslått, å legge ned Utlendingsnemnda.

Og hvis jeg skal tro på at Jens Johan og Grete mener noe med sin sympati, så forventer jeg at de tar initativ til et Høyre-opprør mot dagens asylpolitikk og utlendingsbyråkrati.

Jeg håper dere tar dette som en utfordring.

I MELLOMTIDEN kan jeg bare gjenta det jeg postet på facebook denne uka: Historien vil dømme Norge og Utlendingsnemnda som noe av det mest skammelige i norsk offentlig forvaltnings historie.

Og mens jeg skriver ferdig denne kommentaren, melder TV2 Nyhetskanalen at fredag 21. november fyller FNs barnekonvesjon 25 år.

Da er det på høy tid at også Norge begynner å følge den.