Utvalget skisserer fiskeri- og fiskeriindustriens utfordringer bl.a. som: rammebetingelsene for fiskeriene, og dermed deler av sjømatindustrien, er avhengige av faktorer som vær, biologi, mattilgang for de viktigste artene, naturgitte variasjoner innad hos artene og mellom år, og over dimensjoner som størrelse, art, tidspunkt og kvalitet. Råstoffkvalitet, makroøkonomiske forhold som valutakurser, rentenivå, handelshindringer, arbeidstidsbestemmelser, forbrukertrender, finanskriser og så videre. Tveteråsutvalgets løsning på utfordringene er investorers gjennomgående eierskap fra fiske til marked. Jeg mener tvert imot!

Den som jobber med naturen må forstå og jobbe på lag med ressursene. Vår viktigste part i det arbeidet er kystfiskere: de jobber ressurseffektivt med fangstredskaper som sikrer god kvalitet på den leverte fisken. For de fleste er investeringene på et nivå som gjør at de tåler både gode og dårligere år, og derfor er de bærende næringsutøvere i ei næring med variasjoner.

Helårig drift av fiskeindustrien i både stor-  og småskala må være et av målene i næringen. Det må derfor iverksettes tiltak som får båtene til å levere fisken fersk til mottak istedet for å fryse den og sende den ut av landet. Man kan premiere fersk-levert fisk med større kvote.  Det igangsatte arbeidet med levendelagring av fisk kan forsterkes ytterligere. Endring av kvoteåret er et annet innspill som må vurderes. Å høste av naturen betyr at du tar rom for svingninger. Det bør være mulig å diskutere fondsavsetninger i gode år, for å styrke bedriften i dårlige sesonger.

Helårige arbeidsplasser gir stor samfunnsnytte for bedrifter og samfunn. Den som kan investere i faglig dyktige ansatte har en basis for utvikling og innovasjon i bedriften, som man ikke løser med korttidsansatte i sesongene. De ulike scenarier for teknologiutvikling krever fagkompetanse og gjennomgående forståelse på mange nivå. Det ligger derfor godt tilrette for å skape interessante og ettertraktede arbeidsplasser innen fiskerisektoren.

Norge har gjennom Hav 21 utnevnt seg selv til en betydelig aktør på matsiden i verden. Hvis globale hensyn er overordna kan vi lage en helt motsatt strategi av det Tveteråsutvalget foreslår! Havlandet Norge har en forvaltningsmodell for havressurser som er på toppnivå i verden. Vi kan ta mål av oss til å spre denne modellen til klodens kystland, samtidig som vi øker vår kunnskapsbase og videreutvikler nye modeller på samarbeid med naturen.

Over store deler av verden har storkapital rasert lokale fiskestammer og havressurser. Norge kan, med utgangspunkt i Havressursloven, bygge opp norske modeller for lokal verdiskaping som kan spres videre til andre kystnasjoner: vi kan bygge bærekraftige lokalsamfunn i lokale ressurskretsløp både i Steigen og i Portugal.

Havlandet Norge og fiskerinæringen må ta vare på alle ressurser, også biprodukter og avskjær. Alt må bringes til land. I motsetning til Tveterås har jeg stor tro regionale næringsklynger plassert strategisk langs hele kysten. Jeg har tro på ei teknologiutvikling etter modell av Mo Industripark, hvor den ene bedriftens avfall blir den andres ressurser. Vi trenger å sette oss mål for å få det til! Med teknologi og modeller vil vi igjen ha et særskilt produkt vi kan eksportere til andre nasjoner!

Jeg vil i et senere innlegg komme inn på kvalitet, marked og innovasjon som bl.a. letter bedriftenes papirarbeidet og registreringer. I denne omgang vil jeg avslutningsvis oppsummere: havlandet Norge må sette seg høye mål for framtidig forvaltning og verdiskaping av ressursene. Natur, samfunn og økonomi må være likeverdige parter, også som spydspiss i en global økonomi!

Astrid T. Olsen

AU-medlem Nordland SV