I 2013 var det stemmerettsjubileum. Et helt år til ende feiret vi kvinnesaken i utallige festtaler, og ved valget på tampen av jubileumsåret fikk vi attpåtil Norges andre kvinnelige statsminister. Festen var umiddelbart over.

Erna & co. dro ut kontakten til stereoanlegget, slo på lyset, og annonserte at nå skulle legene kunne reservere seg mot å henvise til abort. Det norske folk var kanskje litt i bakrus etter feiringen i 2013, men vi tok to smertestillende og mobiliserte.

Resultatet ble en 8. mars-oppslutning i 2014 man ikke har sett maken til siden 70-tallet. Erna karakteriserte engasjementet som «litt spesielt».

8. mars 2014 var året da kvinnedagen ble vekket til livet igjen. Den hadde levd i beste velgående i kvinnebevegelsen, blant politikere på venstresiden og andre spesielt interesserte, men for folk flest hadde nok dagen for lengst sluttet å være en kampdag. Den hadde nesten gått over til å bli en dag på linje med mors- og farsdagene; En dag hvor kjærester tok med blomster hjem til dama si, og mannlige kolleger var litt rausere med komplimentene enn vanlig. Jeg tror ikke folk innbilte seg at vi var hundre prosent likestilte, det vet de fleste at vi ikke er. Vi hadde bare kommet såpass langt i utviklingen at folk slappet litt av. De tenkte kanskje at nå skulle resten gå av seg selv, automatisk, helt til vi var i mål.

Så er vi kommet til 2015, og 8. mars nærmer seg igjen. Facebook flommer ikke over av paroler og kritiske debattinnlegg i år, selv om det ikke er helt stille. Sigrid Bonde Tusvik karakteriserte dette som «det vanskelige andreåret» for kvinnedagen. Det er nok dessverre sant, men det er viktig at vi holder engasjementet oppe.

Arbeidsmiljøloven er truet, og økt bruk av midlertidige stillinger vil ramme kvinner i større grad enn menn. Vi har fortsatt ikke likelønn i Norge, i tillegg er kvinnene i flertall i de lavest lønnede yrkesgruppene. Voldtekt brukes som krigsvåpen flere steder i verden og rapporten «Vold og voldtekt i Norge» (2014) viser at 9,4 % av norske kvinner opplever voldtekt i løpet av livet sitt. Menneskehandel og prostitusjon er fortsatt et globalt problem.

Vi har en lang vei å gå mot et likestilt samfunn, og jeg tror målet blir lettere å nå og veien bredere dersom vi er mange som går den sammen. Kvinner og menn må dra i samme retning hvis vi skal komme videre. Da snakker jeg ikke bare om de stadig flere unge mennene som poster barnevognbilder på sosiale medier med #pappaperm. Jeg snakker om alle menn. Likestilling er ikke kvinnesak – det er et samfunnsanliggende som angår oss alle. Tenk på ulikheten i barnefordelingssaker. Tenk på omskjæring, som er tillatt på gutter.

Ikke la fjoråret bli det «litt spesielle» året, la det være startskuddet for neste etappe mot vårt felles, likestilte samfunn. God 8.mars!

Åshild Pettersen, Kvinnepolitisk kontakt, Nordland SV