Jeg husker friheten jeg følte da jeg som barn uten tillatelse snek meg ned til sentrum og vandret rundt i gatene, alene eller sammen med kamerater. Vi gikk på Ribe-kiosken, fortalte hverandre historier om noen som hadde kommet seg inn på kakelageret som visstnok fantes på kaia, brukte småpengene våre på spillemaskinene på Grillos og badet i følelsen av å bo i en by. Det lignet ikke helt på byene vi så på NRK, og for mange ble lengselen etter storbylivet noe som ti år senere drog dem vekk fra Sortland til permanent opphold i Tromsø, Trondheim, Oslo, eller enda lengre vekk. Fortryllelsen som lå over støvete gater en sommersøndag bleknet med årene, og byen fremstod i steden som ufokusert, til tider uvennlig i sin oppbygging. Ribekiosken og Grillo hadde også forsvunnet.
På Sortland skal det godt gjøres å finne den typen komprimert byliv som er kjernen i enhver skikkelig by. Det må være en intimitet og en synlig historie i en by, for å oppnå dette. Bryggene i Bergen, Soho i London, Chinatown i New York – alle har så mange år på baken at man kan se livene som er levd. Samtidig som det er gammel arkitektur, finnes det smug og bakgater, områder hvor inntrykkene er tettpakket og folk går i stim.
Kjøpesenter og forblåste gater gir ikke historisk tilknytning, og heller ikke intimitet. Sortland mangler et hjerte, der bygningene ble reist før foreldrene dine ble født, der små butikker kan overleve fordi området de ligger i er så attraktivt at folk alltid stikker innom. Et kjøpesenter er et sted du shopper, ikke et sted du elsker eller setter deg ned for kosens skyld. Vi trenger skjønnhet, forankring og kompleksitet for å la oss fascinere, og nordavind og betongvegger har ingen av delene.
Sortland er stort nok, og har mange tilreisende. Handelsstanden er velutviklet, kanskje til og med for sterk. Byen har det den trenger av tilbud, både offentlige og private, men mangler følelsen av identitet som skiller byen fra alle andre. Det finnes ikke noen bygning, langt mindre en bydel, som kan personifisere Sortland på et postkort. Skal byen bli ferdig med tenårene og utvikle en gjenkjennbar karakter, må den bli voksen, og få tegn på erfaring og ro.
Sverre Bjørstad Graff har skjønt dette, og han har presentert sin løsning – Gammelbyen - i form av skisser og utallige diskusjoner på sosiale media. For en gammel Sortlandsgutt varmer det hjertet, og sant og si får jeg gåsehud og åndenød ved tanken. Gammelbyen er det mest spennende byutviklingsprosjektet i hele Nord-Norge, kanskje med unntak av flytting av flyplassen/bygging av ny bydel i Bodø.
Men der prosjektet i Bodø er storslått samfunnsbygging, krever milliarder, og er tilpasset et folketall på femti tusen, er Gammelbyen ettertenksom, intim småbyutvikling. Og ideen er genial. I stedet for et prosjekt med parkering på gateplan midt i sentrum, slik Behrens ønsker, er Gammelbyen Ginseng i armen for bruk av byen. Det er et område der man inviteres til å oppholde seg. Og konseptet er fleksibelt nok til å tilby både offentlige kontorer, leiligheter, kafeer og butikker. De små torgarealene mellom bygningene er skjermet for vinden, og gir rom for en uteservering som kan fungere også når det er fjorten grader og trekk i lufta, ikke bare når det er vindstille.
Jeg har vært med i diskusjonene, og hatt lange facebookutvekslinger med Sverre om temaet, så jeg er nok inhabil, men jeg er også informert. Jeg har forfulgt tanken bak til jeg har sett julemarkedet der snøen daler ned, mens handelsstandens nisse serverer gløgg fra en bålpanne mellom hundre år gamle hus. Jeg har sett teatertruppen sette opp en liten forestilling på Sankthansaften, og kjent lukten av grillmat i skjermede omgivelser. Jeg har hørt Peer Nic Gundersen spille utendørs uten at folk må gå etter fem minutter fordi vinden stjeler all glede. Jeg har gått rundt på blå brostein og kikket inn vinduene i små butikker tett i tett, og jeg har følt identiten jeg alltid har savnet i Sortland Sentrum.
Signalene fra våre folkevalgte er forsiktige, men positive. Det partiet som først griper ideen med begge hender, kommer til å bli årets valgvinner, og jeg tror mange partigrupper tenker det samme. Jeg håper av hele mitt hjerte at jeg får se Gammelbyen realisert, og jeg vet at hvis innbyggerne vil, kommer politikerne til å gjøre det mulig. Drømmen om Sortland kan bli virkeliget, og med det kan mange som meg finne det stedet vi lette etter som barn – et sted vi visste det var verdt å bli.
Christian Torseth
4.kandidat til fylkestinget for Nordland SV