Nordlendingen er jo kjent for spontanitet og ordbruk som ikke alltid er innenfor grensene av sømmelig adferd.

Etter flere år som medlem av kommunestyret og forskjellige utvalg, har jeg faktisk forståelse for den frustrasjonen som ofte ligger bak slike åpenhjertige utbrudd.

Utallige ganger har jeg blitt konfrontert med følgende: «Hvor ble det av ditt partis lovnader i valgkampen?».

Etter min oppfatning er forklaringen enkel. Når et parti ikke oppnår flertall alene, søkes det samarbeide. Man søker gjennom samarbeid å få et flertall som gir posisjon og dermed «sjefen» i kommunestyret, ordføreren. Denne prosessen går ofte på bekostning av det enkelte partis program.

Av mange oppfattes dette som en hestehandel, hvor kampen om makten er viktigere enn ønsket om effektiv og god styring.

«Hiv partipolitikken til helvete» - tror jeg har flere tilhengere enn vi aner. mange gir heller ikke oss politikere særlig flatterende skussmål: «Politikeran de berre lovva og lyg».

Jeg har ofte stilt meg spørsmålet: Hvorfor er deltakelsen ved valgene så lav?

Samtidig sliter partiene med å finne folk som vil stille til valg. Og frafallet etter en periode er skremmende.

Jeg utelukker ikke at noe av forklaringen ligger i folks oppfatning av det arbeidet vi politikere gjør.

Ikke kritiser før du har forslag til bedre løsning, har jeg forsøkt å etterleve i politikken. Jeg vil ikke påstå at jeg har løsningen på en bedre politisk organisering.

Men kanskje finnes den? På slutten av nittitallet ble det startet er prøveprosjekt med direkte valg av ordfører. Ordføreren skulle velges av og blant kommunestyrets medlemmer. Hensiktene var blant annet å øke interessen for lokalpolitikk og dermed øke valgdeltakelsen. Sortland kommunestyre avslo å delta i denne prøveordningen.

For valgperioden 2007-2011 ble det foretatt direktevalg av ordfører i 50 kommuner. Halvparten av disse hadde gjort det samme foregående valgperiode.

Kanskje hadde dette vært en løsning til å forene kreftene til effektivt politisk arbeid, mindre bruk av tid i kommunestyremøtene til partipolitiske markeringer og til å øke interessen for å delta i politikken.

De to største partiene i orge, ett på venstre- og ett på høyresiden, er etter min mening forbausende enige om mange av de viktigste sakene. De store skillelinjene er i stor grad historie.

Kanskje er det på tide at man lar historie være historie. Retter blikket fremover og forener kreftene til beste for samfunnet og til beste for hele landets befolkning.

Som avslutning tillater jeg meg å stjele et sitat fra vår dikterhøvding Henrik Ibsen: «Jeg spørger kun - Mitt kall er ei at svare».

Alle betraktninger i dette innlegget er personlige, og må ikke tilskrives det parti jeg representerer.

- Arne Seljeseth