Norsk Bonde- og Småbrukarlag kunne hverken godkjenne den økonomiske rammen eller den politiske retningen for dette oppgjøret. Derfor ble det brudd.

Regjeringens reviderte tilbud kan gi grunnlag for en inntektsvekst på 10.400 kroner pr. årsverk fra 2015 til 2016, mens andre grupper forventes å få 16.000 kroner. Inngått avtale gir en inntektsmulighet på 13 000 kr pr årsverk. Dette vil øke inntektsavstanden til andre grupper i samfunnet ytterligere.

Avtalen mellom staten og Bondelaget gir ikke rom for å snu de negative utviklingstrekkene innenfor jordbruket knyttet til rekruttering og arealnedgang. Vi har ingen mulighet til å styrke små og mellomstore bruk i distriktene, som er svært viktige for å kunne øke matproduksjonen over hele landet.

Staten var ikke villige til å imøtekomme jordbrukets krav om kronemessig lik inntektsutvikling som andre grupper (590 mill.) og en reduksjon i inntektsavstanden til andre grupper.

Avtalen vil bidra til at flere gir opp jordbruksproduksjonen og at arealer går ut av produksjon. Uten økning i kraftforprisen stimuleres bruken av kraftfor på bekostning av grovfor. Norsk jordbruk blir mer avhengig av importert for og matsikkerheten svekkes.

Alle muligheter for å komme fram til en forhandlingsløsning ble prøvd. Avstanden mellom partene er altfor stor. Den økonomiske rammen er for liten, og retningen fra fjorårets tilbud  forsterkes. Nettopp dette, at det ikke var mulig å endre omleggingen fra i fjor, gjorde det umulig for Norsk Bonde- og Småbrukarlag å inngå avtale. NBS har ikke fått mandat fra medlemmene til å forhandle inntektene i jordbruket ned eller øke inntektsforskjellene innad i næringa.

Omfordelingen er aller gledeligst for næringsdrivende som har et tresifret antall utenlandske arbeidere. I fjor fikk et enkeltbruk 32-doblet tilskuddet. Dette videreføres i år.

Listhaug er opptatt av prosent, ikke kroner. For bøndene, som ligger langt under andre grupper i inntekt, gir likt prosenttillegg et mindre tillegg i kroner. Eller som Arild Rønsen sier i Klassekampen: «3 % av 1 million er 30 000. 3 % av 300 000 er 9 000. Vanskeligere er det ikke.»

Listhaug har i all stillhet klart å redusere realverdien av statlige overføringer med en halv milliard kroner.

Oppgjøret vil resultere i en annen utvikling enn det Stortinget har vedtatt.

Listhaug kritiserte Norsk Bonde- og Småbrukarlag for ikke å ta ansvar ved å bryte jordbruksforhandlingene, mens hun roste Bondelaget. «Regjeringen er veldig glad for å få til en avtale med Bondelaget. Bondelaget tar ansvar for sine medlemmer», sa Listhaug.

Norges Bondelag må sjøl begrunne hvorfor de skrev avtale med denne regjeringen. Ifølge Bartnes hadde NB behov for å inngå avtale. Men det som gjør NBs underskrift negativ for jordbruket er at den legitimerer regjeringens politikk, regjeringen kan ta avtalen til inntekt for at regjeringen har støtte i jordbruket for omleggingene de to siste årene.

Avtalen mellom staten og NB gjør også at KrF og V slipper å ta konflikt med regjeringen, men kan stemme for en framforhandlet avtale i stortinget. Til og med Aps Knut Storberget har signalisert at AP nå ikke kan øke avtalen i stortinget. Det er dette som er Listhaugs mesterstykke, at hun har snudd den politikken som bare fikk støtte fra H og FrP for et år siden, nå vil få støtte fra hele stortinget, kanskje med unntak av SV, SP og MDG.

Eller som Thomas Vermes i ABC Nyheter formulerer det: «I jordbruksoppgjøret demonstrerte Frp-Listhaug et imponerende politisk håndverk. Hun bandt opp Bondelaget til noe det er imot, dekket over Venstres og KrFs faneflukt i landbrukspolitikken og svekket Senterpartiets valgkamp. Alt i ett jafs.» Han kunne tilføyd, og fikk AP med på laget. Flere andre kommentatorer har trukket samme konklusjoner, om ikke like tydelig i ordbruken.

Listhaug sa: «Med den avtalen som vi nå har i land, så ligger de strukturendringene som regjeringen fikk gjennom i fjor, fast, og den viderefører den profilen som er viktig for oss. Som dere kanskje husker, så dobla vi melkekvotene, vi dobla husdyrtilskuddstaket og gjorde andre grep som gjorde det mer lønnsomt å være heltidsbonde og som fordeler mer penger til de som lever av å produsere mye mat».

Nå har de fått Bondelagets faglige attest på at politikken de ga Listhaug støtte til i fjor, faktisk vil bedre vilkårene for småbrukerne.

Både Line Henriette Hjemdal (KrF) og Pål Farstad (V) uttrykte umiddelbar glede over at det ikke ble brudd og bråk, men jordbruksavtale med Bondelaget. KrF og Venstre er lettet over å slippe en ny kamp i Stortinget med Frp og Høyre. Samtidig må det være nærmest hjerteskjærende for støttepartienes kjernetropper å høre Sylvi Listhaug demonstrativt hevde at oppgjøret bekrefter Fremskrittspartiets omleggingskurs fra i fjor og som videreføres i årets oppgjør.

Arbeiderpartiets Knut Storberget har heller ikke hisset seg opp over at omfordelingen til de store, nå er blitt konfirmert av både Frp og jordbrukets talsmenn - minus Bonde- og Småbrukarlaget. «I fjor la vi på en halv milliard på statens tilbud i jordbruksoppgjøret. Nå som Bondelaget har inngått en avtale, vil Arbeiderpartiet legge avtalen til grunn når Stortinget skal behandle jordbruksoppgjøret», sier Storberget.

Kato Nykvist i Nationen skriver: «Bondelaget kan neppe regne med at det blir enklere å oppnå kravet om redusert inntektsgap når det skal møte landbruksminister Sylvi Listhaug i nye forhandlinger i 2016 og 2017. Nå vet hun at det er mulig å sikre seg signaturen til Bartnes til en lavere kostnad enn lik kronemessig inntektsutvikling.»

Fylkespolitiker Gunnar Tore Stenseng, AP i Oppland skriver: «Jeg mener det var rett av Småbrukarlaget å bryte, - rett fordi dette ikke bare handler om penger, men om en landbrukspolitisk kurs på avveie.» Og videre: «Det går nok an å opprettholde – ja til og med øke matproduksjonen med ei stadig mer sentralisert stordrift basert på importert kraftfor. Men det blir ikke rare bidraget til økt sjølforsyningsgrad basert på norske arealressurser, snarere tvert om. Derfor handler ikke landbruksoppgjøret bare om antall millioner i potten, men om at den retningen som Regjeringa og Bondelaget nå er blitt enige om, er grunnleggende feil.»

Erling Kjekstad i Nationen skriver: «Poff! sa det. Og så var lufta gått ut av bondekampen mot Sylvi Listhaug. Med et pennestrøk var den voldsomme striden mellom Det Gode og Det Vonde i landbrukspolitikken avblåst. Plutselig var den jordnære snusfornuften og pragmatismen som vi husker fra gamle dager, tilbake. Svart-hvitt ble til grått.

Bondelaget berget avtaleinstituttet, men til en skyhøy politisk pris: Den gamle rollen som gissel og medansvarlig for politikken til sittende regjeringer, er gjenopptatt. Og hvilken regjering! Hvilken statsråd!»

Enighet mellom Staten og Norges Bondelag er først og fremst en taktisk og strategisk viktig seier for Erna Solberg og Siv Jensen. For bøndene og for Stortingets vedtatte mål om økt norsk matproduksjon basert på norske arealer, er oppgjøret et steg i gal retning.  Det er Staten som sitter med makta.

Dagens landbrukspolitikk er basert på at stadig færre bønder skal produsere stadig mer mat basert på importert kraftfor og stordrift, mens hensynet til matkvalitet, kulturlandskap, sjølberging, distriktsbosetting og variert næringsutvikling må lide.

De siste 20 årene er nesten halvparten av gårdsbrukene i Norge avviklet. Politikken legger opp til at avskallingen skal fortsette.

- Per-Anton Nesjan, nestleder i Nordland Bonde- og Småbrukarlag og ordfører i Norsk Bonde- og Småbrukarlag