Får han lov, sitter han gjerne en hel kveld i en eller annen virtuell verden. Minecraft er favoritten. Jeg fant en lapp i skolesekken hans forleden, fra en kompis i klassen, og det stod skrevet med sirlig barneskrift: ”Du er en kjempegod kompis. Skal vi møtes ved lysportalen i 19-tida?” Tidene forandrer seg jammen.

Får han lov, blir han sittende. Men han får ikke lov. Systemet baserer seg på opptjent spilletid. Gjør lekser, gå ut og lek, støvsug; vips. Vær så god, her er PCen.

Det fungerer utmerket. Min sønn slet en stund med å finne organiserte aktiviteter han trivdes med. Turn, svømming; det varte ikke lenge før han mistet interessen. Så begynte han i Sortland IL i en alder av 6, og vi håpet at fotball skulle være tingen for min sønn. Men nei. Jeg vet ikke helt hva det var, men følelsen av å bli «kastet» ut i det tror jeg spilte inn. Det var rett på turnering, og (for en seksåring) blodig alvor.

Etter et par måneder sluttet han.

Nå skal det sies at undertegnedes interesse for fotball er lik null. I hele mitt liv har jeg scoret ett eneste mål. Det var i 1. klasse på videregående, og endatil et selvmål. Min stakkars, tålmodige gymlærer Inger Gullvik oppsummerte det: «Jeg har aldri vært borti en elev med en så grunnleggende mangel på ballkontroll». Med dette som bakteppe regnet ingen med at en eventuell fremtidig sønn skulle få noe særlig lidenskapelig forhold til sporten.

Så begynte Oliver i 3. klasse, og fikk tilbud om å begynne på fotballfritidsordning (FFO) etter skolen to dager i uka. Hva som gjorde at han tente på ideen husker jeg ikke, men at bestekompisene også skulle begynne, hadde sikkert sitt å si. Og noe skjedde; etter bare et par uker var han hekta på fotball. Om han var i dårlig form en mandag eller onsdag ville han likevel på skolen. Ellers ville han jo gå glipp av FFO på ettermiddagen.

Og i forlengelsen av dette tilbudet ville han begynne i Sortland IL igjen. Nå spiller han tre dager i uka, og har allerede mast om Fotballakademiet.

Det er Zlatan og Ødegaard, Real Madrid og Barcelona. Takling, filming, corner, brasse og hat-trick. Et nytt begrepsapparat har inntatt vårt hjem. Et eget språk med utspring i ei enkel lærkule, et språk jeg aldri har snakket selv. Men jeg hilser det velkommen.

For et par uker siden var vi på turnering på Stokmarknes. Og endelig fikk denne pappaen være vitne til at sønnen deiset ballen dit den skal; i mål. Stoltere far og sønn fantes ikke den dagen.

Og mestringsfølelsen guttungen har utstrålt siden må være gull verdt for et barn.

Så: Takk til apparatet som er med på å legge til rette for at ungene våre får utfolde seg på banen. Takk til de flinke lederne i FFO, de frivillige trenerne i Sortland IL som stimulerer til lek, lagånd, sporty opptreden og stang inn. Dere bidrar alle med noe uvurderlig og viktig.

Og dere får sjelden noe særlig kred for det: En mer positiv og usynlig innsats finnes knapt i våre tallrike foreninger og klubber. Med de sunne holdningene dere er med å legge grunnlag for vil ungene føle seg som vinnere, uansett resultat etter forrige kamp. Med de trygge rammene dere skaper vil våre små alltid være på hjemmebane.

Jeg var faktisk ikke klar over hvor omfattende det frivillige arbeidet i Sortland er før jeg selv fikk en fot innafor. Og dere skal alle være veldig glade for at det ikke er snakk om en skuddfot.

Ken Rune Hansen